Artikler / Leder

Ferie, fengsel og frihet

Jeg har tilbrakt det meste av sommeren i Australia. Landet er stort, et helt kontinent faktisk, landskapet er fremmed og virkeligheten annerledes. Det faktum at det australske kontinentet ikke er delt opp i ulike nasjonalstater, gjør særlig opplevelsen av landskapet interessant, og sammen med bevisstheten om ozonhullet er det kanskje dette helhetlige bildet av landet som ett totalt landskap som gir inntrykk av at australierne er kommet ett hakk lenger enn europeerne når det gjelder å tenke økologi.

Ingerid Helsing Almaas

Ingerid Helsing Almaas

Europa er stykket opp på en måte som gjør at det sammenhengende landskapet fra Atlanterhavskysten til de russiske steppene, fra middelhavet til Nordkapp, ikke lenger oppfattes som en helhet, og de ulike landskapsdelene er i stedet med på å gi de mange ulike nasjonene deres bestemte identitet. Fra Norges fjell og Finlands sjøer til de Sveitsiske alpene og vulkanene på Sicilia er det slik: De har sine landskaper, vi har våre.

I Australia får man en sterk følelse av at alt dette henger sammen. Landet favner mange ulike geografiske og klimatiske virkeligheter, fra tropiske Queensland til den røde sentralørkenen og til det forblåste Tasmania. Ser man på disse som en helhet, blir opplevelsen av å være en del av ikke bare et landskap men en større sammenheng, en økologi, noe man bokstavelig talt føler på kroppen. Dette blir naturligvis særlig tydelig når man er sammen med folk som er opptatt av land, klima og landskap, men også informasjonen om hvordan for eksempel aboriginernes kulturer har oppfattet og gjort bruk av landskapet, er etter hvert tydelig til stede eller lett tilgjengelig nesten hvor man enn går.

Å gå er å forstå

De australske aboriginernes historie er lang og rik, med en svært brå og foreløpig tragisk ende. Og selv om deres kulturerfaring og kulturuttrykk er på vei til å få en form for oppreisning, kan ikke dette gjøre bot på to århundrers undertrykking av deres økonomiske og politiske rettigheter. Men jeg skal ikke gå lenger inn på det her – i stedet vil jeg si litt om en del av aboriginerkulturen som jeg har oppfattet som spesielt grunnleggende, tydelig og lærerik, også i dag. De aboriginske stammene, eller folkene – vi snakker tross alt om et kontinent befolket av over 250 ulike språkgrupper – var nomader. Og siden det australske kontinentet var fritt for større pattedyr som egnet seg for husdyrhold, måtte menneskene gå til fots. Aboriginerne gikk, slik mennesker alltid har gjort, fram og tilbake over det australske kontinentet gjennom ti tusener av år. De erfaringene dette ga, formet aboriginernes religiøse univers og sosiale samfunn. Skapelseshistorien består av fortellinger om mytiske forfedre i menneske- og dyreform som skapte landet mens de gikk. Ansvaret for å opprettholde landet og menneskers og ånders plass i det ble fordelt på grupper og individer og målt ut i avstander. Ikke i hvor mye et individ kunne eie eller kontrollere, men hvor mye de kunne vite noe om og forholde seg til. ”All of this is my Grandmother’s Dreaming”, sa Max Dulumunmun Harrison, og pekte nedover Shoalhaven River. Dette landskapet hadde vært hans bestemors ansvar: hun kjente elva og det som levde i den og ved den, plantene i skogen, årstider og naturlige prosesser, hun forvaltet den kunnskapen som gjorde at hele hennes familie kunne dra nytte av de ressursene dette området hadde å by på, og hun hadde ansvar for å gi den videre.

Denne måten å forstå land og landskap på er fullt tilgjengelig for oss fremdeles. Store mengder kunnskap har naturligvis gått tapt med alle individer, for eksempel i Australia, som har måttet forlate livet uten å ha fått anledning til å gi sin erfaring videre, men erfaring kan bygges opp på nytt. Denne måten å forstå landet på praktiserer for eksempel nordmenn som går lange turer i Nordmarka eller på fjellet, som kjenner trygge havner og hemmelige fiskeplasser nedover Sørlandskysten, som vet hvor vinden blåser om høsten eller har kjent forskjell på skare og nysnø. Allikevel er ikke kroppens umiddelbare og ofte ureflekterte opplevelse av naturen nok i seg selv: det er først når denne individuelle opplevelsen settes i system og kan formidles til andre, slik at de kan dra nytte av den og bygge videre på den, at opplevelse og erfaring blir til kunnskap.

Max Dulumunmun Harrison. Foto: Ingerid Helsing Almaas
Foto: Ingerid Helsing Almaas

Max Dulumunmun Harrison.

Max Dulumunmun Harrison.

Å gå eller ikke gå

Aboriginerne går ikke lenger. Jordbruket og moderne vestlige eiendoms- og transportstrukturer har gjort størstedelen av de områdene der aboriginerne tidligere hadde sitt livsgrunnlag utilgjengelige. Hva betyr det at denne kontakten med landet, denne opplevde forståelsen av jord og biologi, ikke er mulig lenger, verken for aboriginere eller andre? I Vest-Europa har vi for lengst vennet oss til at vi ikke kan gå hvor vi vil. Vi har tilpasset oss bestemte transportruter og systemer, som kontrollerer bruken av jordoverflaten, slik at jordbruk og annen produksjon kan gjøres maksimalt effektiv. I denne prosessen har vi akseptert at vår forståelse av det store landskapet, kontinentet, og dets årstider og klima er abstrahert og overlatt til eksperter, til geografer, biologer og meteorologer. For de fleste av oss er forståelsen av landet begrenset til noen geografitimer på ungdomsskolen og en og annen fottur. Vi setter pris på naturopplevelsen, men den inngår ikke i våre kunnskapssystemer og prioriteringer annet enn som fritidsopplevelse. Dette er urbaniseringens pris.

Shoalhaven River. Foto: Ingerid Helsing Almaas
Foto: Ingerid Helsing Almaas

Shoalhaven River.

Shoalhaven River.

Fengsel og bevegelse

Men muligheten for en annen naturforståelse består. Og fremdeles er opplevelsen av bevegelse, friheten til å gå hvor man vil, så viktig for oss at når staten, som i vårt samfunn har monopol på voldsbruk, skal ”påføre en lovovertreder et onde, i den hensikt at det skal føles som et onde”, så er det denne friheten man fratar folk. Man setter dem i fengsel, ikke bare for å beskytte samfunnet, men for å påføre dem noe som skal oppleves som en så ubehagelig straff at det skremmer folk fra å gjøre det samme igjen.

Så har fengselsvesenet, i hvert fall i Norge, utviklet seg mot en mer ”human” kriminalomsorg, som ikke bare skal straffe, men også gi mulighet til rehabilitering av samfunnsborgere som kan ha kommet skjevt ut. Hva er det så byggherrer og arkitekter legger vekt på når de skal forme omgivelser som kan rehabilitere individet? Jo, nettopp dette: Friheten til bevegelse. Det er oppdelingen av bygningsmassen i Halden fengsel i flere ulike funksjonsdeler, og den daglige bevegelsen mellom disse, som skal være med på å normalisere de innsattes virkelighetsopplevelse. Den bevegelsen de fleste av oss tar for gitt: mellom hjem, skole og jobb, mellom ulike fritids- og sosiale aktiviteter. En begrenset frihet det også, naturligvis, og for de fleste av oss kontrollert av bysamfunnets strukturer, men vi definerer det ikke desto mindre som en frihet som er så viktig at det er en straff å ta den fra folk.

Bevegelsen fra sted til sted er grunnleggende for mennesket. Ikke bare for den fysiske opplevelsen av utfoldelse, men som kilde til forståelse og kunnskap, uttrykt for eksempel i litteraturen, fra Walter Benjamin til Thomas Espedal. Den britiske forfatteren Will Self har gjort en rekke absurd lange vandringer til en kilde for sin litteratur. Han går, fra Kennedy airport til Manhattan, rundt hele Hollywood, gjennom Dubai. Opplevelsen dette gir, av byenes målestokk, sammensetning og fysikk, gir en helt annen tilnærming enn dersom man beveger seg, slik systemene tilrettelegger for, i bil eller tog fra punkt til punkt. ”The modern sublime”, kaller han det han er på jakt etter. Alt det mennesker egentlig ikke er ment å skulle se, men som ikke desto mindre er del av virkeligheten. 

Å gå i forfedrenes fotspor er ikke bare et spørsmål om kulturell bekreftelse. Den personlige opplevelsen som den fysiske kontakten med landet og livsgrunnlaget gir, er også en svært viktig kilde til ny menneskelig innsikt, til å møte nye sannheter, og å se nye, større sammenhenger. Det er dette som går tapt når aboriginerne tvinges til å sitte stille og spille didgeridoo for turistene. Og det er denne muligheten fengselet truer med å frata oss. Vandringenes erfaringsrom, en av nøklene til virkeligheten.

Slettelandskap, Ubirr, Northern Territories. I overgangen mellom årstidene Wurrgeng og Gurrung ligger det fremdeles vannhull igjen på slettene. I løpet av Gurrung tørker disse inn, før monsunene tar til i Gunumeleng. Foto: Simon Ewings
Foto: Simon Ewings

Slettelandskap, Ubirr, Northern Territories. I overgangen mellom årstidene Wurrgeng og Gurrung ligger det fremdeles vannhull igjen på slettene. I løpet av Gurrung tørker disse inn, før monsunene tar til i Gunumeleng.

Flood plain, Ubirr, Northern Territories. In the transition between the Wurrgeng and the Gurrung seasons, water holes are still present on the plains. During Gurrung these dry up, before the onset of the Gunumeleng monsoon.

Fakta

PS: Jeg var i Australia for å delta på Glenn Murcutt International Masterclass 2010, se www.ozetecture.org. Takk til Fagpressens Redaktørforening, Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening og Utenriksdepartementet for stipender som gjorde deltakelsen mulig.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Ferie, fengsel og frihet
Publisert på nett 07. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2010. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.