En tur til
Artikler / Leder

En tur til

Det er ikke så lett å være skråsikker om høsten. De andre årstidene har liksom sine absolutter, mens høsten er oppløsningens tid. Selv i byen fylles luften og gatene av noe annet, av folks blikk, vendt utover, av virvlende løv, av det lave lyset som deler opp alle flater og setter dem sammen igjen, annerledes. Gatene er ikke riktig til å kjenne igjen, man blir gående å lure, litt ubestemmelig, på om man virkelig har vært her før.

Vi oppdras på mange måter til skråsikkerhet. Vi lærer at det finnes riktige og gale svar, riktige måter å gjøre ting på og ting vi ikke skal gjøre, folk vi kan akseptere og folk vi må unngå. Det vil si, vi vet jo at livet ikke er slik, men vi lærer oss å forvente det, eller å håpe på det. Vi har det på samme måte med tingene rundt oss. Vi oppfatter dem og setter dem i system, vi kjenner dem igjen, lærer oss hva de betyr og liker at de holder seg sånn. Vi er laget for de gradvise endringene – det som kommer for brått på beskriver vi med ord som revolusjon, eller katastrofe.

Etter en katastrofe må ting på plass igjen. Selv om ikke alt blir som før, må vi sette verden sammen igjen. Det tar tid. Og før verden er på plass, kan ubehaget ved det ukjente kjennes veldig nært – det er lett å gripe til kjente figurer for å gi virkeligheten en form. 

“Man finner ikke de materialiserte sannhetsbildene på Ground Zero. Det er blitt et sted for kroppen.”

Det er i dette landskapet monumentene befinner seg. De holder ting fast for oss, mens vi er underveis til noe annet. De er bilder av bestandighet, bekreftelser på muligheten for at det faktisk er slik verden er. Fra Pyramidene til Kristian Kvart, som står der på Stortorget i Oslo og peker: Monumentene holder verden fast. De offentlige monumentene, punkter i en historie vi synes vi burde kunne enes om, og de små, personlige monumentene, som begynner med den aller enkleste – en stein lagt oppå en annen stein: ”Jeg var her”.

De felles monumentene  er ofte ganske opplagte. Det er mange som skal være enige i den sannheten de representerer. Symbolikken er enkel, ordene store, assosiasjonene ofte sentimentale eller ganske pompøse. Kongen. Fedrelandet. De svulmende hjerter. De som ga alt. Vi vant. De tapte. I dette landskapet av store, enkle sannheter er det bemerkelsesverdig at det ikke står noen verdens ting på Ground Zero i New York. Terroristangrepet på en av verdens mest pompøse nasjoner skal minnes med vann som renner, grønt løv som rasler i vinden, med det store, åpne rommet som står igjen der tvillingtårnene falt. Sammenlignet med for eksempel the National Mall i Washington DC, der en gigantisk og svært omstridt steinfigur av Martin Luther King Jr. akkurat er avduket og monumentene står på rekke og rad, fra Lincoln Memorial i den ene enden til Capitol i den andre, blir tomrommet på nedre Manhattan slående.

Like bemerkelsesverdig er det at når Craig Dykers skal beskrive det viktigste ved Snøhettas bygning på Ground Zero, så bruker han ordet tvil. Et monument skal ikke gi rom for tvil. Et monument skal bekrefte sannheter. Ikke her. Dykers snakker om den stålkledte paviljongens skiftende uttrykk ettersom himmelen åpner og lukker seg og bladene på trærne omkring skifter fra grønt til brunt, om mangfoldet av assosiasjoner i mønstre og folder i fasaden som omhyller to av elementene fra tårnene som falt. Minnet er aldri langt borte, men det skiftende lyset splintrer formen og sprer nesten bokstavelig talt sannheten for vinden. De som kommer, må selv finne fram til hva det er de skal møte.

Man finner ikke de materialiserte sannhetsbildene på Ground Zero. Det er blitt et sted for kroppen, for å oppleve de tankene som kommer når kroppen berører et stykke av verden. Hvis det er noe man ser etter, er det kroppen som gir svarene her – ikke tegn og symboler. Dette stedet kan ikke leses. Man må fortsette å komme hit, og kjenne vinden og høre vannet mens man rekonstruerer verden etter katastrofen. Man må komme igjen og igjen. Og hvis man fremdeles vil ha mer tvil, må man ta en tur til.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
En tur til
Publisert på nett 12. november 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.