Artikler / Leder

En annen hverdag

Det spiller ikke så stor rolle hva det er vi har tenkt. Det er bare en ting vi vet helt sikkert: Verden blir ikke sånn som vi har tenkt oss, eller i hvert fall ikke helt sånn. Vi har for eksempel tenkt at det er en bra ting å bygge fotballbaner, det vil si, opp gjennom det meste av etterkrigstiden har vi tenkt at ved å investere offentlige midler i den organiserte idretten kan vi gi folk anledning til å bevege seg, og dermed sørge for at de holder seg rimelig friske. Men så er det ikke riktig så lurt å tenke sånn lenger.

Fra Easter Day Hat Parade, NYC. Foto: IHA

Fra Easter Day Hat Parade, NYC.

Foto: IHA

I rapporten ”Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet – en oppdatering og revisjon”, som kom ut i november 2012, har forskerne Gunnar Breivik og Kolbjørn Rafoss på vegne av Helsedirektoratet sett på endringene i hva slags fysiske aktiviteter det norske folk driver med, og hvordan statens virkemidler kan brukes for å oppmuntre til økt fysisk aktivitet.1 Konklusjonene, som Espen Evensen Reinfjord diskuterer i sin artikkel i dette nummeret av Arkitektur N, er oppsiktsvekkende for forståelsen av byens rom. Der idrett og fysisk fostring tidligere har vært knyttet til faste anlegg og organiserte aktiviteter, bruker folk nå heller åpne, lett tilgjengelige anlegg for egenorganiserte aktiviteter: turstier, private helsestudio, lysløyper og parker. ”Turstier, større utmarksarealer, park- og grøntområder framstår som egalitære arenaer for fysisk aktivitet”, sier Breivik og Rafoss. Dette blir spesielt interessant i byen, sier Reinfjord, der kombinasjonen av mange mennesker på mindre plass naturlig nok har lett for å resultere i et mer stillesittende liv. Folk beveger seg mer nå enn på 1980-tallet, men en femtedel av Norges befolkning, særlig unge, er fremdeles totalt inaktive, med alvorlige helsekonsekvenser.

Men de byggede rammene for fysisk aktivitet, aktivitetsarkitekturen, har ikke endret seg. ”Dagens anleggsmasse har ikke blitt bedre tilpasset de endringer i aktivitetsprofiler blant voksne som vi har avdekket”, sier forskerne. Anleggsutbyggingen har vært styrt av konkurranseidrettens behov og krav til standardiserte anlegg.2 De statlige midlene, for en stor del spillemidler, som fremdeles investeres i idrettsanlegg, treffer altså en stadig mindre del av befolkningen. Det som trengs er endringer i folks hverdagsmiljø. Særlig i byene burde dette være en smal sak å få til – der mennesker bor tett, vil selv små tiltak kunne brukes av mange – men det fordrer politisk innsats og lokal gjennomføringsvilje. Og penger: vi må revurdere bruken av spillemidlene til idrett, slik at de kommer flere til gode. 

I Arkitektur N nr. 2-2011 diskuterer landskapsarkitekt Kjersti Prytz Cederkvist de nye normene for utearealer for boliger som Oslo kommune er i ferd med å utarbeide, men som dessverre ennå ikke er vedtatt.3 Gode uteromsløsninger kommer svært ofte i konflikt med den høye tettheten som forventes i dagens urbane boligutvikling, sier hun. Helsedirektoratets rapport gjør konsekvensene av dette svært tydelige: Vi er i ferd med å bygge byer som ikke bidrar til å fremme folks helse, i mange tilfeller faktisk det motsatte.

“Men vi må oppdatere vår ­forståelse av byen, og lage steder der det er mer og større rom for det uorganiserte.”

Vi har trodd at det var nok å bygge fotballbaner. Det er det ikke lenger. Vi må endre praksis, også på områder der vi har tenkt at vi egentlig gjorde noe fornuftig. Vi må tenke bymiljøet på en annen måte, og vi må planlegge parker, grøntanlegg og offentlige arealer slik at det ikke bare blir luftig, grønt og vakkert, men slik at det blir lett, og kanskje til og med morsomt, for folk å bevege seg. Vi må oppdatere vår forståelse av byen, og lage steder der det er mer og større rom for det uorganiserte, for det uplanlagte, for en annen hverdag.

Noter
  1. Breivik, Gunnar og Rafoss, Kolbjørn: ”Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet – en oppdatering og revisjon”. Norges idrettshøgskole og Høgskolen i Finnmark, 2012. Rapporten kan lastes ned fra helsedirektoratet.no/publikasjoner
  2. Ibid., s. 91.
  3. Cederkvist, Kjersti Prytz: ”Fortetting og bærekraft”. Arkitektur N nr. 2-2011, s. 42-47.
Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
En annen hverdag
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2013. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.