Artikler / Leder

Eksemplet Europan

Konkurransebegrepet er dypt forankret i dagens norske arkitektpraksis, og mange kontorer og enkeltpersoner bruker hvert år store ressurser på å delta i ulike typer konkurranser. I heftet «Arki­tekter og konkurranser» fra NAL/NPA, som er utlagt på NALs nettsider, bekreftes det at antall konkurranser er økende. Ulike forhold, som for eksempel gjeldende regler for offentlig anskaffelse, gjør at ulike former for konkurranse er veien å gå både i offentlig og privat sektor i tildelingen av arkitektoppdrag. Men hva er egentlig formålet med en konkurranse?

Ingerid Helsing Almaas

Ingerid Helsing Almaas

NAL har klare anbefalinger når det gjelder hvordan en konkurranse bør gjennomføres. NALs konkurranseregler tar for seg ulike konkurranseformer i et faglig og samfunnsmessig perspektiv, definerer sentrale ord og begreper, lister opp fordeler og ulemper for innbydere og deltakere og legger retningslinjer for konkurranseopplegg, gjennomføring og oppfølging. Reglenes formål er bredt: «å ivareta innbyderens forventning om et estetisk, funksjonelt, teknisk og økonomisk godt resultat», og «å ivareta deltagernes krav om rettferdig og faglig kvalifisert vurdering av konkurransefors­lagene». Hva formålet med selve konkurransen er, derimot, er snevrere definert. Ser man for eksempel på konkurransereglenes definisjon av ‘prosjektkonkurranse’, altså den klassiske «arkitektkonkurransen» der man leverer inn anonyme prosjektforslag i en åpen konkurranse, står det at «formålet er å realisere det vinnende forslaget, og engasjere arkitekten for dette forslaget til videre prosjektering». Mye å hente for den ene arkitekten som vinner, med andre ord. For innbyderen og juryen, derimot, «er den åpne konkurransen den mest krevende med hensyn til forberedelse, forbruk av tid og ressurser. Til gjengjeld kan man oppnå stor oppmerksomhet om oppgaven og en optimalt bred belysning av mulige løsninger».

Det er selvfølgelig morsomt og nyttig å holde på med konkurranser. Og det er ikke tvil om at konkurransene er en av få veier unge arkitekter har til å få oppdrag. Allikevel er det påfallende at arkitektenes foretrukne konkurranseform, den åpne, anonyme prosjektkonkurransen, i stor grad sementerer et ytterst konvensjonelt forhold mellom oppdragsgiver og arkitekt: Oppdragsgiver legger frem sine behov, arkitekten svarer med å tegne et bygg. Når konkurransen i tillegg er anonym, er det bare selve prosjektet, eller mer presist, tegningene av prosjektet, som er kontaktflaten mellom to grupper som senere skal bli kontrakts- og samarbeidspartnere i en svært krevende og kostbar prosess, nemlig realiseringen av et byggprosjekt. Ikke uventet blir det svært viktig, særlig for arkitekten, at konkurranseprosjektet respekteres i den videre prosessen, og NALs konkurranseregler stiller da også klare krav til innbyder når det gjelder akkurat dette. Og ikke uventet er det ofte vanskelig å få potensielle byggherrer til å gi seg inn på åpne prosjektkonkurranser, som jo for enkelte må fortone seg som den rene risikosport i forhold til hva man forplikter seg til, økonomisk og samarbeidsmessig.

Europan 7 og Europan 8 har introdusert norske byggherrer, arkitekter og planleggere for en annen og i mange tilfeller mer interessant konkurranseprosess. Den stiller også høye krav til innbyder, og den benytter seg også til syvende og sist av den åpne, anonyme prosjektkonkurransen for å knytte sammen byggherre og arkitekt. Men forut for både tomtevalg, program og juryering ligger en lang prosess der deltakende kommuners eiendomsforvaltere og planmyndigheter, og po­tensielle utviklere, har diskutert sine spesifikke problemstillinger i store samarbeidsmøter med andre byer og kommuner rundt om i Europa som har tilsvarende problemer og utfordringer. Målsettinger og prosesser belyses med eksempler fra steder som kanskje allerede har erfaring fra tidligere Europan-konkurranser, som kan påvirke programarbeid og gjennomføringsopplegg. Inn­byderne lærer av hverandre. Og ikke minst: de får mot og innsikt til å gå inn i et samarbeid med unge, dyktige arkitekter med andre referanser enn dem de er vant til. Resultatet av denne prosessen vises ikke bare i de konkurranseprosjektene som faktisk realiseres, men også i at selv der prosjektene ikke realiseres, er konkurransevinnerne med på å påvirke andre planleggingsprosesser – i Tromsø, for eksempel, er vinnerne av Europan 7 i forhandlinger med både kommunen og private byggherrer om utviklingen av andre tomter i området.

Selvfølgelig går ikke dette av seg selv. Både ildsjeler i kommunene og arkitektene kjemper hardt for å få gjennomslag og sikre en reell påvirkning. Men de kommunene som hittil er blitt med i Norges Europan-samarbeid, skal allikevel berømmes for det de har bestemt seg for å ta fatt på. De viser nemlig med all mulig tydelighet det som burde være formålet for alle deltakere på alle sider i en konkurranse, både for innbydere og deltakere: at alle aktørene skal bli bedre, uansett hvem som vinner. Europan-modellen har vist seg eksemplarisk og fortjener å berømmes med en plass på NALs liste over godkjente konkurranseformer.

Planting Seeds, vinnerprosjektet fra Europan 8, Hamar. Brossa.Salcedo, Barcelona.
 

Planting Seeds, vinnerprosjektet fra Europan 8, Hamar. Brossa.Salcedo, Barcelona.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Eksemplet Europan
Publisert på nett 20. september 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.