BAS - Bergen Arkitekthøgskole

BAS - Bergen Arkitekthøgskole

Åpen skole. Rektor Cecilie Andersson i samtale med Gaute Brochmann

Svein Hatløy er borte og BAS er ikke lenger en opposisjonell utdannelse. Men skolens identitet og særpreg lever videre når landets minste arkitekthøyskole kjemper for å beholde fordelene ved nettopp å være minst.

– Kan du forklare hva Åpen Form er?

– Det er flere tilknyttet BAS som prøver å ha definisjonsmakten på hva dette begrepet skal romme, sier BAS-rektor Cecilie Andersson og tenker seg om.

– Men vi klarer i alle fall å enes om at det handler om romlig å skape betingelser for at hvert enkelt individ skal kunne delta i å forme sin egen fortsettelse. Det betyr at arkitekturens uttrykk ikke skal oppfattes som statisk, entydig eller uinntagelig, men skal være noe man kan gå i dialog med, noe som inviterer til deltagelse i å forme de stedlige betingelsene for sameksistens. Ellers handler jo Åpen form nettopp om flertydighet, om å tillate, forstå og ivareta kompleksiteten og mangfoldet i verden rundt oss. Gjennom dette utfordrer man rom og arkitektur som maktstruktur. 

Jeg har bedt Andersson om å si noe om den grunnleggende ideologien til Bergen Arkitekthøgskole (BAS), særlig i lys av at Svein Hatløy, mannen som mer enn noen forbindes med både BAS og det arkitektoniske credoet Åpen Form, nylig gikk bort. Både BAS og Svein Hatløy hadde sine røtter tilbake i 1968-­bevegelsen, og via BAS’ etablering i 1986, og like til Hatløys død i 2015, representerte han en mer radikal tilnærming til faget enn hva man forbinder med våre andre arkitektskoler, NTNU og AHO.

– Åpen form-tilnærminger knyttes til interessen for allmennhet, landskap og samfunn, det ligger i bunn for studiet. Det er også viktig å understreke at Bergens-miljøet stod bak skolen og Bergen Arkitektforening (BAF) var en sentral støttespiller i oppstarten. BAS har en definert forankring i det vest-norske, der både byggeskikk, bosetningsmønster og landskapstilnærminger er viktige størrelser. Vi er også opptatt av byen Bergen og bruker den aktivt i vårt studie av det urbane. Plasseringen vår i Sandviken gir oss muligheten til å være del av et lokalmiljø som både spiller på det historiske, det industrielle, og nå i dag en forståelse av det presset byutvikling og boligspekulasjon legger på et nærmiljø. Dessuten er selve størrelsen på skolen viktig, og det at vi er uavhengige ser vi som et privilegium mer enn et problem. For eksempel tar vi opp kun 30 studenter i året, noe som gir en håndterlig klassestørrelse og et miljø der vi kan ta hensyn til den enkelte. Hele driften av skolen er oversiktlig, samtidig som vi har råderett for å kunne håndtere det uforutsette. 

Ny prosess.

– Samtidig står skolen nå midt i en prosess der dere skal bli «akkreditert høyskole». Er det begynnelsen på slutten for det autonome BAS?

– Vi er allerede et akkreditert studie, godkjent av NOKUT, det statlige organet for høyere utdanning. Det har vært godt nok for oss frem til i dag. Nå må vi bli en akkreditert høyskole. Det er et resultat av det statlige arbeidet for å få færre og større studiesteder for høyere utdanning. Forskjellen ligger formelt i at vi må dokumentere at vi skal være kapable til å opprette egne, nye studier. I realiteten betyr det at hvis vi har lyst til å lage en BA i sykepleie på BAS, skal vi har rutiner for å kunne gjennomføre det. 

Andersson forklarer at hun og kollegiet ved BAS velger å se det som en positiv gjennomgang av rutiner og prosedyrer, og en nødvendig prosess, da det er signaler som tyder på at det i fremtiden kun er akkrediterte høyskoler som skal kunne motta statsstøtte.

– Den jobben vi gjør i forhold til å dokumentere alle rutiner er egentlig en fin øvelse og de reelle driftsforskjellene blir dessuten ikke store. I praksis ser det ut til at det kun kreves én ny 50 % stilling for å tilfredsstille de faglige kravene.

BAS i dag.

– Dermed fortsetter dere i praksis som før, uten doktorgrader og forskning i nevneverdig grad, men med et definert, entydig fokus på studentene og undervisningen. Kan du si noe om hva BAS er akkurat nå og hvor dere er på vei rent faglig?

– I motsetning til NTNU og AHO er ikke BAS tuftet på mangehundreårige institusjonelle tradisjoner. Men skolen har alltid sett det å bygge og bo i et veldig langt sivilisasjonsperspektiv. Forholdet til miljø og ressursspørsmål er en viktig arv, og sammen med fokus på deltagende prosesser og det å forstå prosjekter og situasjoner i sammenheng, føler vi at skolens idégrunnlag er mer aktuelt enn noen gang før. Tilnærmingene våre til undervisning er i stor grad forskningsrelatert, og vi har en voksende forskningsinteresse blant lærerstaben vår.

– Men hva slags undervisning og arkitektur blir det av dette? Er BAS fortsatt en radikal skole?

– Vi har rom i vår struktur for både å tenke og handle radikalt ,sier Andersson. Vi går ikke rett på de pre-aksepterte løsningene, men tillater oss å teste ut både oppgavevinklinger, arbeidsmåter og problemstillinger for å utfordre både utdanningen, oppdraget og arkitektrollen. 

I flere år var kravet til private utdanninger at de kunne vise til «et pedagogisk alternativ». Dette var et premiss for at skolen skulle motta statsstøtte. I dag trenger ikke lenger BAS å dyrke denne posisjonen for å legitimere utdannelsen som tilbys. Andersson sier at det derfor ikke lenger er et mål i seg selv å være annerledes, men at BAS allikevel søker å aktivt utforske alternative samfunns­løsninger og være kritisk til det bestående.   Liten og lokal. BAS er en liten skole med ca. 20 faste stillinger samt 30-40 prosjektansatte lærere hvert år. De 30 studentene som hvert år tas inn, begynner studiet ved å reise rett til Solund, et øyrike ytterst i Sognefjorden. Her jobber de opp mot både kommunen og Kystakademiet, men først og fremst naturen og den lokale byggeskikken. Målet er at studentene skal erfare hvordan vær og vind sliter på bygg, hvordan man vøler et naust, noe som fordrer materialkunnskap, håndverk og en følsomhet overfor lokale detaljer i byggeskikken. 

– Samtidig undersøker de landskapet og hvorfor folk bosatte seg akkurat der de gjorde, hvilke ressurser de kunne ta del i. Og så kommer de tilbake til skolen med alle de erfaringene i bagasjen, klare til første prosjekt.

– Hva med studentene, hvem er det som søker seg til Bergen?

– BAS er ikke en del av samordna opptak, og derfor kan vi velge studenter som er kvalifiserte for høyere utdanning, og som har de erfaringer vi søker. Vi vil ha studenter som har gjort noe med en viss presisjon fra før, fra å spille trompet til å ha arbeidet som snekker. Dermed får vi studenter med bakgrunn både fra håndverk og universitetsstudier, fra idrett og fra kunstvirksomhet. 

– Hva slags studentprosjekter kommer ut av møtet mellom disse studentene og Åpen Form-tilnærmingen?

– Vi ser nok generelt en større interesse for diplomoppgaver som har med stedsutforming å gjøre, heller enn rene prosjekteringsoppgaver, oppgaver der både problemstillingene og analysebiten er gitt mye tyngde. Vi ser også at kunstneriske tilnærminger, og måten det innlemmes i prosessene på, i stor grad gir utforskende oppgavevinklinger og problemstillinger. Kursstrukturen vår tidligere i studiet henter mye av overbygningen fra kursformuleringer som vi har hatt med oss fra skolen var ung, men vi har mange nye lærere som er med på å omtolke innholdet i disse kursene og gi det ny relevans i forhold til samfunnsutfordringene i dag.

De definerende kursene.

Andersson forteller at de ikke har avdelinger eller institutter på BAS, og et flertall av masterkursene beskrives som one-off-hendelser, der lærerteam og tematikk samles for det ene prosjektet. BAS har også hatt en rekke samarbeidsprosjekter med kommunen, fylket, universitetet i Bergen og Høyskolen på Vestlandet, i tillegg til å delta lokale tre-nettverk og utføre reelle byggeprosjekter med ulike regionale aktører. 

– Det er nok mer variasjonen i kurstilbud enn enkeltkurs som er definerende. Vi går ofte i dialog med reelle problemstillinger og aktører, og mange av oppgavene våre de siste årene har sett på utfordringer i Bergen, blant annet har vi en serie kurs som ser på ulike aspekter av «den produktive byen». Vi hadde en interessant sekvens av flere kurs som omhandlet flyktningeproblematikken fra ulike ståsteder, fra å forstå de større grenseoverskridende parameterne til de lokale implikasjonene. 

En usammenhengende rekke kurs har også tatt for seg utvikling av selve skolebygget, og det siste i den rekken tok for seg silokjelleren og flyten i skolen. Ellers har man hatt kurs som har problematisert naturens rolle i byens mange landskaper, og kurs som har tatt for seg bo­felleskap og boformer i et fortettingsperspektiv.

Frå den uoppvarma felles arbeidshallen på BAS (sett frå mesanin). Her årets 1. klasse i arbeid med deira første prosjektoppgåve `Arne`; ”eit hus” som ikkje er eit hus, ”eit telt” som ikkje er eit telt. Grindabygget sett opp tidlegare i samband med kurset ‘Lemstova’ (også 1. klasse). Foto: Jørgen Stavseng

Frå den uoppvarma felles arbeidshallen på BAS (sett frå mesanin). Her årets 1. klasse i arbeid med deira første prosjektoppgåve `Arne`; ”eit hus” som ikkje er eit hus, ”eit telt” som ikkje er eit telt. Grindabygget sett opp tidlegare i samband med kurset ‘Lemstova’ (også 1. klasse). Foto: Jørgen Stavseng

Detalj fra en storskala håndtegning fra tredjeårskurset Visual Structure VI – The Big Number. Her bidrar hver student med egne repetitive elementer på et delt ark,  i en forhandling om hvordan man kan lage en felles tegning som tar for seg skala, kaos, orden, konsekvenser av valg og endring gjennom egendefinerte regler. Lærere: kunstner Eva Kun, ark. hjelpelærer Miriam Sharp Pierson.

Detalj fra en storskala håndtegning fra tredjeårskurset Visual Structure VI – The Big Number. Her bidrar hver student med egne repetitive elementer på et delt ark,  i en forhandling om hvordan man kan lage en felles tegning som tar for seg skala, kaos, orden, konsekvenser av valg og endring gjennom egendefinerte regler. Lærere: kunstner Eva Kun, ark. hjelpelærer Miriam Sharp Pierson.

Arkitekturen er språket som står ute om natten. Studenter ved BAS vil ved flere anledninger gjennom studiet og i ulike situasjoner gjennomføre prosjekteringsoppgaver som de også bygger. Bildet viser et klimakammer på fjellet Raudmelen i Balestrand, Sogn og Fjordane, tegnet og bygget av 2. års-studenter fra kull 30. Studenter: Tord Træen, Stephan Rene Holvik, Inga Haveland Mannsåker, Marte Bjørge, Truls Slevigen, Sharkiya Yousif Taher, Claudiu Bogdan Tamas, Kevin Maung Aye, Lorentz Bjelland, Elisabeth Brandtzæg, Øystein Gagnat, Elisabeth Drønen, Solveig Sanden Døskeland, Rasmus Lygre Gulbrandsen, Marius Knop Grønn-Nielsen, Hanne Ødesneltvedt og Julie Catrine Magnussen Kvamme Lærere:  ark. Espen Folgerø,  ark. hjelpelærer William Aarsland. Foto: Rasmus Norlander

Arkitekturen er språket som står ute om natten. Studenter ved BAS vil ved flere anledninger gjennom studiet og i ulike situasjoner gjennomføre prosjekteringsoppgaver som de også bygger. Bildet viser et klimakammer på fjellet Raudmelen i Balestrand, Sogn og Fjordane, tegnet og bygget av 2. års-studenter fra kull 30. 

Studenter: Tord Træen, Stephan Rene Holvik, Inga Haveland Mannsåker, Marte Bjørge, Truls Slevigen, Sharkiya Yousif Taher, Claudiu Bogdan Tamas, Kevin Maung Aye, Lorentz Bjelland, Elisabeth Brandtzæg, Øystein Gagnat, Elisabeth Drønen, Solveig Sanden Døskeland, Rasmus Lygre Gulbrandsen, Marius Knop Grønn-Nielsen, Hanne Ødesneltvedt og Julie Catrine Magnussen Kvamme Lærere:  ark. Espen Folgerø,  ark. hjelpelærer William Aarsland. Foto: Rasmus Norlander

Kollektivt åndsverk og den individuelle retten til byen. Deltakende praksis er en av flere grunnleggende emner på tredjeåret som fokuserer på offentlige rom og bygg. DIY-flåten (bildet over) utforsker tilgjengelighet til vannet i Damsgårdssundet, et nylig bygget byutviklingsprosjekt i Bergen. Dette er en av flere taktiske intervensjoner i det offentlig rom, alt del av et nabolagsarrangement skapt av studenter i samarbeid med beboere og lokale aktører for å styrke sosiale relasjoner, skape felles mening og etablere sted. Lærere: kunstner Andrea Spreafico, ark. Cristian Stefanescu, ark. hjelpelærer Christian Victor Palmer. Foto: Annabel Lee

Kollektivt åndsverk og den individuelle retten til byen. Deltakende praksis er en av flere grunnleggende emner på tredjeåret som fokuserer på offentlige rom og bygg. DIY-flåten (bildet over) utforsker tilgjengelighet til vannet i Damsgårdssundet, et nylig bygget byutviklingsprosjekt i Bergen. Dette er en av flere taktiske intervensjoner i det offentlig rom, alt del av et nabolagsarrangement skapt av studenter i samarbeid med beboere og lokale aktører for å styrke sosiale relasjoner, skape felles mening og etablere sted. 

Lærere: kunstner Andrea Spreafico, ark. Cristian Stefanescu, ark. hjelpelærer Christian Victor Palmer. Foto: Annabel Lee

Handlekraft og engasjement – skolen som en aktiv deltaker i å forme lokalmiljø. Bergens sentrale svømmehall er i de tidlige stadiene av en transformasjon til byens nye hus for utøvende kunst. Masterkurset Sentralbadet - Transformation of Bergen’s swim hall into a house for the performing arts samarbeider med klienter, kommunen og befolkningen for øvrig om å utvikle en rekke mulige visjoner for byggets framtid. En offentlig utstilling av 1:50-modeller (bildet over) viser alternative forslag for Sentralbadet og følges opp av en debatt inne i svømmehallen. Lærere: ark. Cristian Stefanescu, ark. Guillaume Eckly, kunstner Andrea Spreafico. Foto: Cristian Stefanescu

Handlekraft og engasjement – skolen som en aktiv deltaker i å forme lokalmiljø. Bergens sentrale svømmehall er i de tidlige stadiene av en transformasjon til byens nye hus for utøvende kunst. Masterkurset Sentralbadet - Transformation of Bergen’s swim hall into a house for the performing arts samarbeider med klienter, kommunen og befolkningen for øvrig om å utvikle en rekke mulige visjoner for byggets framtid. En offentlig utstilling av 1:50-modeller (bildet over) viser alternative forslag for Sentralbadet og følges opp av en debatt inne i svømmehallen. 

Lærere: ark. Cristian Stefanescu, ark. Guillaume Eckly, kunstner Andrea Spreafico. Foto: Cristian Stefanescu

Kunstnerisk praksis spiller en viktig rolle i pedagogikken. Studentene skaper og fremfører offentlig en teateroppsetning som del av deres designforskning. Dette gir dem førstehåndskunnskap om en fremførelses liv og rom. Foto: Andrea Spreafico

Kunstnerisk praksis spiller en viktig rolle i pedagogikken. Studentene skaper og fremfører offentlig en teateroppsetning som del av deres designforskning. Dette gir dem førstehåndskunnskap om en fremførelses liv og rom. Foto: Andrea Spreafico

Fakta
BAS

Bergen arkitekthøgskole (BAS) ble grunnlagt i 1986 etter nærmere 20 år med feltskole. De første årene gikk arbeidet for å bli en formelt kvalifisert høyskole parallelt med undervisningen, slik at det første kullet så vidt rakk å få sin utdannelse formelt godkjent før de var ferdige i 1991. Både Bergens-miljøet ved BAF og alternativt tenkende arkitekturinteresserte unge mennesker la grunnlag for skolen. Men det var særlig mangeårig rektor Svein Hatløy som skulle bli personifiseringen av «Bergensskolen» med en videreføring og videreutvikling av Oscar Hansens tanker om Åpen Form. Marianne Skjulhaug tok over som rektor i 2007, Sixten Rahlff i 2011, mens dagens rektor Cecilie Andersson tiltrådte i 2013 Skolen har 150 studenter og ca. 20 årsverk BAS er en privat stiftelse som er finansiert i hovedsak av statsstøtte og studieavgift, og driver under andre økonomiske betingelser enn de statlige skolene NTNU og AHO.

English Summary
The Bergen School of Architecture

Interview with Cecilie Andersson, by Gaute Brochmann

In this conversation, Andersson and Brochmann discuss the legacy of the school’s founder Svein Hatløy, the philosophy of ”open form”, and where the Bergen school is headed next.

BAS - Bergen Arkitekthøgskole
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N fra desember 2017. 
Foto: Jon Arne Berg
Publisert på nett 20. april 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.