«Barcode»: Normer og former i fjordlandskapet

Langs Oslos sjøside er det i de senere årene produsert en serie med bilder av hvordan man ønsker at områdene skal utvikles. Over tid har disse avleiret seg i noen prinsipper, som nå ligger som elementer i en overordnet visjon, lansert som Fjordbyen. Barcode-prosjektet i Bjørvika, som ligger innenfor Fjordby-området, har vært et samarbeid mellom nederlandske MVRDV og norske a-lab og DARK AS. Prosjektet oppfattes som et alternativ til de etablerte prinsippene, og kan derfor vurderes i lys av Fjordbyvisjonen: en visjon som handler om hvordan det urbane fellesskapet forholder seg til sin kulturelle identitet, til offentlig makt og til akkumulering av kapital.

I likhet med andre byer har Oslo de siste par tiårene vært inne i en omfattende transformasjonsprosess. Sjøfronten er det største sammenhengende endringsområdet, og innebærer ett av de mest omfattende enkeltstående grepene i byens historie. Bjørvika spiller dessuten en sentral rolle i byens opprinnelse og framvekst, og utgjør selve navet i hele Oslos urbaniserte territorium. Å gripe inn her er å gripe inn i byens økonomi: Oslos økonomiske vekst og regionale betydning kan ikke forstås uavhengig av den rollen dette området spiller i regionen. Det har derfor en viktig betydning for både den historiske og den framtidige verdiskapingen. Det spørsmålet Bjørvika nå stiller oss overfor, er altså dette: Hvordan skal byens kollektive arv ivaretas?

Bjørvika er et knutepunkt i den regionale romstrukturen. Foto: Marius Grønning

Bjørvika er et knutepunkt i den regionale romstrukturen.

Bjørvika is a node in the regional spatial structure.

Foto: Marius Grønning
Strekkoden er et emblem for et morfologisk prinsipp.

Strekkoden er et emblem for et morfologisk prinsipp.

The barcode is the emblem of a morphological principle.

Paradokser

Omfanget og kompleksiteten i de problemstillingene vi står overfor, gjør alle etablerte planmodeller uaktuelle, og nødvendigheten av å gå nye veier har gjort Oslos sjøside til en av fagets viktigste anledninger til forsøk og innovasjon. Det handler med andre ord om en prosess der man lærer underveis. Men til tross for at denne prosessen har pågått lenge, er den fortsatt preget av noen grunnleggende paradokser. Et eksempel på dette er at nye problemstillinger fortsatt møtes med foreldete faglige redskaper: Man bruker forskjønningsurbanismen til å innføre orden i dagens initiativer, med klassiske byrom og materialer hentet fra hagearkitekturen – Oslos urbane framtid defineres gjennom tradisjonelle former for by. Et annet eksempel er ressursbruken: I nyere tid har sjøsiden vært utbygget og forvaltet av offentlige myndigheter. I dag er området fortsatt gjenstand for sterk offentlig styring, men strenge reguleringer, kombinert med at eiendomsforvaltning og utbygging er underlagt et markedsliberalt regime, har den paradoksale konsekvensen at en ressurskrevende offentlig planlegging munner ut i en intensiv privatisering. Et tredje paradoks er at viktige valg legitimeres med arkitektoniske virkemidler, også når problemstillingen er av strukturell karakter. I det hele tatt er prosessen preget av en serie uklarheter som skaper stor forvirring, og som fører til at det med jevne mellomrom oppstår kriser der hele planprosessens legitimitet trekkes i tvil.

Uklarhetene knytter seg til to motstridende prosesser: Avindustrialiseringen og omstillingen av regionens produksjonsmidler har ført til en fysisk transformasjon der inaktive områder blir gjenstand for ulike strategier for gjenbruk og utbygging. Samtidig opplever samfunnet nå framveksten av en ny og globalisert økonomi, der verdiskapningen er overlatt til andre aktører. Dette fører til omfattende endringer i kapitalens organiske sammensetning, der trenden er en massiv overføring fra offentlige aktører til private. En slik omstilling er en stor og ressurskrevende oppgave for samfunnet. Den krever klare målformuleringer, og fordi den omfatter et mangfold av interesser, krever den også sterk offentlig styring. Det er derfor ikke uproblematisk at ressursene kanaliseres til private aktører.

På dette grunnlaget kan Barcode vurderes både som faglig redskap i en omstillingsprosess, som kulturelt og estetisk produkt, og som fysisk element i oppbyggingen av Fjordbyen.

Forslaget fra 1982 til hvordan Bjørvika kunne bygges ut.

Forslaget fra 1982 til hvordan Bjørvika kunne bygges ut.

A proposal for development of Bjørvika from 1982.

Dagens reguleringsplan. Grepet og idéverdenen har ikke endret seg nevneverdig.

Dagens reguleringsplan. Grepet og idéverdenen har ikke endret seg nevneverdig.

The currently approved master plan. The main strategy and the underlying ideas have not changed significantly.

Fjordbyens delområder; mars 2006. Foto: Fjordbykontoret, Plan- og bygningsetaten

Fjordbyens delområder; mars 2006.

The areas of Fjord city as of March 2006.

Foto: Fjordbykontoret, Plan- og bygningsetaten

Kollektiv vilje og faglig legitimering

Planprosessen i Bjørvika går tilbake til diskusjonen om hvordan inaktive arealer langs sjøsiden kunne tas i bruk etter at viktige havnefunksjoner var blitt nedlagt. Diskusjonen på 1990-tallet om Fjordby kontra Havneby gjorde løsningen av plansituasjonen til et slags «manifest», der samfunnets kollektive målsetninger og verdier kunne defineres. Det er egentlig ikke vesentlig om utfallet ble Fjordby eller Havneby; det som har fått store konsekvenser, er at man den gangen valgte å bruke visjoner som redskap. Man har siden operert med en symbolsk virkelighet som gjør det uklart hvilke mekanismer som er i gang, og hvilke prioriteringer man foretar. Fjordbyen er det overordnede grepet og utgjør det øverste nivået i planprosessen. Reguleringsplanen er det juridiske dokumentet som muliggjør gjennomføring: Den avklarer interesser i området og gir retningslinjer for den videre arkitektoniske bearbeidelsen. I Bjørvika har man avklart formål og interesser, og man er nå nede på et nivå der man tar stilling til arkitektoniske prinsipper. Dette spennet, fra den overordnete visjonen til detaljene i Barcode, gjør det mulig å se hvilke kriterier som artikuleres på planprosessens ulike nivåer.

Visjonen bygger på en visuell framstilling av økologi, fritid og «trivsel», en urban kultur som står i sterk kontrast til det velkjente havnelandskapet som var preget av produksjon og transport. Havn, vei og jernbane – store offentlige installasjoner som er vitale for byens økonomi – er blitt inkompatible med det nye postindustrielle landskapet. Det handler ikke lenger kun om hva man gjør med inaktive arealer, men også om å innføre en ny visuell orden i omgivelsene. Å «frigjøre» disse arealene er blitt en samfunnsmessig prioritet. For å skape konsensus rundt den nødvendige ressursbruken, har man argumentert med at man åpner byen mot fjorden og gir sjøsiden tilbake til befolkningen: man bruker nå milliarder av kroner på å flytte containerhavna en knapp kilometer ut til Kongshavn og legge noen hundre meter vei i tunnel. Hva er den egentlige gevinsten av denne ressursbruken?

Reguleringsplanen avklarer hvem denne ressursbruken er til gode for. Da planprosessen tok til, var hele sjøsiden i offentlig eie; størstedelen var eid av havnevesenet, en stor del av NSB og noe av Vegvesenet. Samtidig med at reguleringsplanen for Bjørvika ble utarbeidet, ble det gjennomført en reform som underlegger offentlig eiendom et markedsliberalt regime. Offentlige grunneiere ble fra politisk hold pålagt å opprette eiendomsselskaper som skal forvalte tomtene de eier; i tidsrommet 2000-2003 ble HAV Eiendom AS (Oslo Havn KF), ROM Eiendomsutvikling AS (NSB) og ENTRA Eiendom AS (Staten v/Nærings og handelsdepartementet) opprettet. I Bjørvika ligger disse selskapenes eiendommer som store sammenhengende arealer i umiddelbar nærhet til Oslo sentrum, og den sentrale beliggenheten representerer et stort potensial for eiendomsspekulasjon. Reguleringsplanens oppbygning må derfor ses i sammenheng med en byutvikling som foregår på markedets premisser. Etterspørselen er et avgjørende kriterium; det er den som har utskilt planområdet og trukket opp grensene, uavhengig av den romlige konteksten. Når reguleringsplanen ikke gjør stort annet enn å avklare eiendomsforhold og dele området inn i tomter, er den først og fremst et verdipapir; og det er som verdipapir at den gir premissene for hvordan utbyggingsavtalene formuleres. Motivet er gjensidige forpliktelser mellom de involverte interessentene, i forhold til tid, utviklingsrekkefølge og kostnadsfordeling. Utbyggingsavtalene regulerer forholdet mellom offentlig og privat grunn, ut ifra interesser som kan deles inn i to hovedkategorier: kommunens infrastruktur og offentlig rom, samt kostnader og drift av dette, og privat utbygging – altså eiendomsutnyttelse.

Tomten med «Barcode», modell.
 Foto: Dark/placebo effects
Foto: Dark/placebo effects

Tomten med «Barcode», modell.

The site with «Barcode», model .

Overgangen fra reguleringsplan til det arkitektoniske nivået handler om å finne en matematisk mekanisme for utbyggingsavtalen. Det er dette regnestykket som ligger til grunn for prosessens arkitektoniske konsepter. Byggefeltet der Barcode realiseres, eies av OSU (Oslo S Utvikling AS), et utviklingsselskap der eierandelene er likt fordelt på ROM Eiendomsutvikling AS, ENTRA Eiendom AS og det private selskapet Linstow Eiendom AS. OSU utviklereiendom for privat salg på det åpne marked, og vil kun eksistere inntil tomta er utbygd, det vil si 10-12 år. Hver del av tomta kan utvikles med en bestemt leietaker for øyet – brukere som ut fra sine funksjonskrav og arealbehov avgjør den framtidige bygningsmassen. OSUs funksjon er å legge til rette for en rask utbygging, med enkle og kortsiktige mål. Offentligeiendom går via dette utviklingsselskapet over i privat eie, som i en kjøttforretning der slaktet parteres og legges ut for salg. Barcode er et logisk svar på hvordan man forholder seg til den matematiske formelen som utbyggingsavtalen bygger på.

I utviklingen av Fjordbyen er den kollektiven viljen definert gjennom en allianse mellom offentlige myndigheter og private aktører, der offentlige ressurser legger til rette for privat profitt. Byutvikling er blitt ensbetydende med eiendomsspekulasjon. Løsningen for OSU-tomta bygger på en metode som er typisk for MVRDVs produksjon. Den representerer en numerisk tilnærming til form, der man bygger opp statistiske data og manipulerer disse gjennom operative diagrammer. Barcode består ikke av stort annet enn kvanta og diagrammer, en design som strategisk bearbeider forholdet mellom variable størrelser, der fellesnevneren er utnyttelsesgrad, og der de arkitektoniske oppslagene preges av en kvantitativ retorikk. Strekkoden utgjør på samme tid et diagram og en komposisjonell form, med den spesielle egenskapen at delene kan utvikles med stor grad av fleksibilitet uten å svekke den helhetlige figuren. Denne indre logikken har klare strategiske egenskaper for byutvikling, og det kan være verdt å se nærmere på prosjektets teoretiske referanser.

Eiendomsforhold i Bjørvika før reguleringsplanen ble utarbeidet. Oslo Havnevesens eiendommer. Foto: Statens vegvesen, Oslo

Eiendomsforhold i Bjørvika før reguleringsplanen ble utarbeidet. Oslo Havnevesens eiendommer.

Areas owned by the Oslo Port Authority.

Foto: Statens vegvesen, Oslo
Eiendomsforhold i Bjørvika. NSBs eiendommer. Foto: Statens vegvesen, Oslo

Eiendomsforhold i Bjørvika. NSBs eiendommer.

Areas owned by the Norwegian State Railways.

Foto: Statens vegvesen, Oslo
Eiendomsforhold i Bjørvika. Statens vegvesens eiendommer. Foto: Statens vegvesen, Oslo

Eiendomsforhold i Bjørvika. Statens vegvesens eiendommer.

Areas owned by the Norwegian Public Roads Admi­ni­st­ration.

Foto: Statens vegvesen, Oslo

Osu-Tomta: en numerisk tilnærming

Det finnes ulike typer strekkoder: konsentriske strekkoder, lineære, stablede og todimensjonale strekkoder bygget på raster. Barcode henter sin logikk fra en lineær flerbreddesymbologi, og bruker denne typen strekkode til å forklare et morfologisk forhold, der modulene varierer i bredde, og der stripen utgjør den eneste faste formen.

Strekkodens historie går tilbake til slutten av 1800-tallet, med stemplingskort, hullkort og andre innretninger som har hatt til hensikt å gjøre registrering av data raskere og mer presis. Prinsippet var opprinnelig knyttet til regnskapsføring av varer, men kom ikke i utstrakt kommersiell bruk før det fantes en teknologi som kunne gjøre det nødvendige materiellet billigere. De første skrittene i denne retningen ble tatt rundt 1950, da man med enkle modifikasjoner av etablert teknologi fikk utgangspunktet for dagens strekkode. Fra morsealfabetet tok man prikkene og strekene, og dro dem ganske enkelt nedover for å danne parallelle striper. Utgangspunktet for scanneren var et optisk apparat som gjennomlyste trykkede mønstre for å lese lydsporet på film. Men utbredelsen av strekkoder skjøt ikke fart før på midten av 1970-tallet, etter at den optiske scanneren ble tilstrekkelig kompakt. Strekkoden er et sofistikert verktøy som i dag har et nærmest ubegrenset bruksområde; derfor ser man også de karakteristiske strekene overalt.

Det enkle og selvforklarende emblemet absorberer prinsipper det allerede finnes tradisjoner for i arkitekturen. En innlysende referanse er Christopher Alexanders Notes on the Synthesis of Form, der form forklares som en organisering av gitte krefter. Alexanders forsøk på å rasjonalisere formgiving tar utgangspunkt i vektordiagrammet, og bruker denne teoretiske modellen til å etablere et kriteriegrunnlag som baserer formoppbygging på vitenskapelig oppbygde data. Dette gir et analytisk redskap som lar seg bruke på ethvert formproblem. Beslektede prinsipper ble anvendt på et praktisk problem i OMAs bidrag til konkurransen om Parc de la Villette i 1983. Konkurransen tok tak i et stort og sammenhengende inaktivt område i utkanten av Paris. For å etablere en fornuftig gjenbruk, tok man utgangspunkt i at byen gradvis mistet sine tradisjonelle møteplasser, og formålet med konkurransen var derfor å eksperimentere med nye urbane konstruksjoner som kunne gi byen mer og bedre rom for sosialt samvær. OMAs framgangsmåte var å dekonstruere kjente former og organisere elementene i en abstrakt lagdeling, for på den måten å finne fram til en ny typologi. Ett av lagene bestod av striper som ordnet de ulike programmatiske kategoriene: hager, lekeplasser, friområder osv. Stripene relaterte seg til et tabula rasa: for å gi den kontekstløse situasjonen et innhold, fordeler man romprogrammet jevnt utover parkens overflate, som en soneinndeling der poenget ikke er geometri, men justerbare mengder.

Disse historiske forløperne er grunnleggende for å forstå Barcodes teoretiske overbygning, men selve strekkoden har også en fortid i arkitekturen. MVRDV har selv brukt den tidligere, f.eks. i boka METACITY/DATATOWN. Her var emblemet imidlertid del av en mye mer ambisiøs undersøkelse. I boka slår de fast at globaliseringen nå har tatt helt over, og at stadig flere byer er i ferd med å vokse sammen til store sammenhengende urbaniserte regioner. Denne formen for urbanitet gir de navnet Metacity, en virkelighet der byen kun kan bearbeides ved at man får oversikt over dens bestanddeler, og manipulerer disse som gitte kvanta. Dette gir arkitektur og urbanisme en ny dagsorden, og boka undersøker ulike mulige og relevante operasjoner. Gjennom å ta for seg gitte statistiske forhold (hentet fra nederlandsk statistikk) velger man ut og setter sammen data i henhold til ulike hypoteser; det bygges opp en verden av tall, og tall blir til diagrammer. Slik genereres Datatown: en by som kun lar seg forklare gjennom rene data; uten topografi, og uten noen foreskrevet ideologi.

Som i Bjørvika fungerer strekkoden her som et diagram for operasjoner, men boka har en helt annen faglig dagsorden, og emblemet anvendes i en målestokk der man gjør store territorielle grep: DATATOWN er en by på 40 x 40 mil, med 241 millioner innbyggere. Barcode er kun en tradisjonell bebyggelsesplan, men prosjektet introduserer likevel noe nytt i Fjordbyen: Den numeriske tilnærmingen viser den klare sammenhengen mellom morfologi og sosioøkonomiske prosesser, og mens de fysiske formene i planprosessen hittil har vært tilfeldige og innholdsløse, får diskusjonen om arkitektoniske prinsipper en ny relevans.

Bjørvika: Sørenga med utbyggingsforslag fra LPO arkitektur & design og Snøhetta. Begge forslag er faste komposisjoner som betinger en total utbygging. Foto: LPO arkitektur & design

Bjørvika: Sørenga med utbyggingsforslag fra LPO arkitektur & design og Snøhetta. Begge forslag er faste komposisjoner som betinger en total utbygging.

Bjørvika: The Sørenga area with development proposals from LPO arkitektur & design and Snøhetta. Both proposals have a fixed form and depend on a completed development.

Foto: LPO arkitektur & design
Bjørvika: Sørenga med utbyggingsforslag fra LPO arkitektur & design og Snøhetta. Begge forslag er faste komposisjoner som betinger en total utbygging. Foto: Snøhetta

Bjørvika: Sørenga med utbyggingsforslag fra LPO arkitektur & design og Snøhetta. Begge forslag er faste komposisjoner som betinger en total utbygging.

Bjørvika: The Sørenga area with development proposals from LPO arkitektur & design and Snøhetta. Both proposals have a fixed form and depend on a completed development.

Foto: Snøhetta

Reguleringsplanen: normalitet kontra dynamikk

I overgangen fra industrisamfunn til et postindustrielt samfunn har tradisjonelle aktører forsvunnet fra arenaen. Dagens utvikling domineres av nye aktører som definerer sine handlingsrom i den urbane strukturen, og gir byen en ny dynamikk. Å bruke disse kreftene til å nå kollektive mål, forutsetter at man identifiserer de punktene der man kan foreta strategiske valg. Det er derfor viktig å få med seg hva reguleringsplanen for Bjørvika gjør – og ikke gjør – for å styre utviklingen.

Som regionens viktigste knutepunkt organiserer Bjørvika et territorium som er langt større enn selve planområdet. Til dette knytter det seg strukturelle og tekniske problemstillinger som også må forstås i en annen målestokk, men de finansielle interessene er så dominerende at det virker som man ikke får flyttet blikket utenfor planområdets grenser. Samferdsel og overordnete romlige problemstillinger løser man ved å flytte den eksisterende infrastrukturen bort, for å gi plass til et nytt konsolidert byområde som mimetisk bygger videre på den historiske bykjernen med dens gatesystem, dens parsellsystem osv. Med disse uforanderlige elementene, hentet fra byens fortid, fastsetter reguleringsplanen kvartalstørrelser, gesimshøyder, fasadeliv og gatebredder.

Dette er et tvilsomt strukturelt grep, av flere grunner. For det første er det tradisjonelle kvartalet dårlig tilpasset markedets behov for fleksibilitet. For det andre vil det valgte gatesystemet i liten grad bidra til å løse byens framtidige behov for romlig omorganisering. Også i framtiden vil Bjørvika spille en rolle for regionens overordnete organisering, og til dette knytter det seg avgjørende utfordringer. Men i stedet for å konfrontere disse, løser man strukturelle problemstillinger med arkitektoniske virkemidler, og planleggingen domineres av en populistisk tematikk, symbolisert ved estetiske ikoner som Operaen, eller etiske ikoner som «Europas mest energieffektive kontorbygg». Slik skaper reguleringsplanen et bilde av en stabil framtid, der rom og tid er konsolidert, der «trafikk» er omskrevet til «gate» eller «allé», og der fjorden er gitt tilbake til befolkningen, takket være siktlinjer, beplantning, og «empirisk verifiserte» herlighetsverdier som gjør livet mellom husene verdt å leve.

Reguleringsplanen er preget av en forventning om at byen skal tilbake til en slags «normalitet. Og dette er planens største svakhet: Denne «normaltilstanden» kan man nemlig bare nå ved å fastsette en strukturell ramme som passiviserer samfunnskreftene. Selv om Barcode tygger drøv på kjente prinsipper, og ikke er spesielt oppsiktsvekkende i en internasjonal sammenheng, har prosjektet bidratt til å omdefinere problemstillingen, og sluppet unna fastlåste doktriner og forestillinger. Heller enn å ta utgangspunkt i gitte arkitektoniske enheter foreslår prosjektet et fleksibelt parsellsystem, og det bygger dermed sin gyldighet på å spille med de kreftene som setter utviklingen i bevegelse. Mens reguleringsplanen framstår som bildet på en en evig politisk institusjon, en tusenårig orden, viser Barcode kun til et gitt øyeblikk i utviklingen.

Prosjektet fungerer som et analytisk redskap som gjør det lett å holde oversikt over størrelsene i prosessen: utbyggingsinitiativene, regulerte rammer, urbane materialer osv. Og når målet er byutvikling, så svarer Barcode på flere krav enn reguleringsplanen, og vil stimulere utbyggingen i større grad. For det første inndeler Barcode byggefeltet på en måte som gir flere eiendommer med utsikt mot sjøsiden, og ved å utnytte den landskapsmessige situasjonen gjør planen tomtene mer attraktive. For det andre henvender prosjektet seg til aktører med stor investeringskapasitet: Mens reguleringsplanen innfører en arkitektonisk standard som anonymiserer delene, gir Barcode en frihet i forhold til utforming. Denne muligheten for representasjon er en viktig betingelse for å tiltrekke seg den typen utbyggere som planen henvender seg til. Prosjektet har klare praktiske fordeler på reguleringsplanens egne premisser, og vekker derfor umiddelbar interesse blant prestisjetunge selskaper med en internasjonal profil innenfor næringer som software, finansrådgivning osv.

Ved å nullstille et verdigrunnlag man har vært alt for lite kritisk til, muliggjør Barcode en mer tidstypisk og faglig basert respons. Dette bringer oss imidlertid tilbake til spørsmålet om interesser. Den pågående globaliseringen fører til en omfattende økonomisk omstrukturering, med store forflytninger av materielle og symbolske verdier i den urbane strukturen. Det er denne økonomien den massive utparselleringen av offentlig eid grunn kommer til gode. Barcode er et effektivt redskap for akkumulering av privat kapital, og prosjektet viser klart hva som ligger bak Fjordbyens framvoksende visuelle orden.

Fra C. Alexander: Notes on the synthesis of form. Form er et resultat av med- og motvirkende krefter.

Fra C. Alexander: Notes on the synthesis of form. Form er et resultat av med- og motvirkende krefter.

Form as a result of the influence of opposing forces.

Prosjekt for Parc de la Villette. OMA 1983. 

Prosjekt for Parc de la Villette. OMA 1983. 

Project for Parc de la Villette. OMA 1983.

Statistiske data velges ut og manipuleres ved hjelp av diagrammer. Foto: Fra MVRDV: Metacity Datatown, 1999.

Statistiske data velges ut og manipuleres ved hjelp av diagrammer.

Statistical data are selected and manipulated with the help of diagrams.

Foto: Fra MVRDV: Metacity Datatown, 1999.
Mengder ekstruderes og organiseres i en fysisk volumetri. Foto: Fra MVRDV: Metacity Datatown, 1999.

Mengder ekstruderes og organiseres i en fysisk volumetri.

Quantities are extruded and organised into physical volumetrics.

Foto: Fra MVRDV: Metacity Datatown, 1999.
Mengder ekstruderes og organiseres i en fysisk volumetri. Foto: Fra MVRDV: Metacity Datatown, 1999.

Mengder ekstruderes og organiseres i en fysisk volumetri.

Quantities are extruded and organised into physical volumetrics.

Foto: Fra MVRDV: Metacity Datatown, 1999.

Fjordbyen: en ny visuell orden

I stedet for å etterstrebe en «bynormal» basert på statistiske middelverdier, lar Barcode framtidige brukere selv definere bygningsmasse og utforming når tomtene skal bygges ut. Bredde og byggehøyde kan varieres for hver av parsellene, samtidig som rammen for tillatt bruksareal overholdes for området som helhet. Strekkoden utgjør det nødvendige materialet for å skape en forhandlingssituasjon mellom initiativtakere og offentlig administrasjon, fordi figuren lar seg forme av ulike krefter og gjør det mulig å kontrollere mengder og proposjoner. Parsellsystemet og gatesystemet i Barcode er begge definert som striper med varierende bredder, som først blir gjenstand for arkitektonisk utforming når de ekstruderes: Høyder, bredder, sikt, materialvalg og inngangsprinsipper er fleksible, og vil være et resultat av utviklingen. Samtidig tar prosjektet et forbehold om hvor fort utviklingen vil skje, og den enkle aritmetikken kan brukes til andre ting i påvente av at utbyggingen skal komme.

Utbyggingsprinsippet er tilrettelagt for høystbydende – det vil si de aktører som har størst investeringskapasitet – og er for så vidt uavhengig av byens overordnede strukturelle transformasjon. Prosjektet optimaliserer verdipotensialet ved utbygging: jo mindre inndelinger, dess mer er grunnen verdt. At byen mister eierskapet til grunnen i dette området, har imidlertid store konsekvenser. Gjennom historien har utbyggingen av Oslos infrastruktur vært knyttet til dette området, det vil si hele det systemet som organiserer byens sosiale og funksjonelle inndeling. Dette systemet er blant velferdsstatens viktigste redskaper. Store sammenhengende områder er lette å administrere. Kampen om ekspansjon i de bygde omgivelsene fører i dag til en fragmentering som fordeler eiendommene på et mangfold av eiere. Økonomiske krefter får kontrollen over arealbruken, og har et hegemoni som for all framtid vil motvirke gjennomføringen av nødvendige overordnede grep.

Fjordbyen problematiserer verken de regionale romlige endringene eller de sosiale endringene som følger av dagens transformasjonsprosess. I stedet har estetiseringen av verdier vært entydig vektlagt i planleggingen. Dette er avgjørende. For estetisering av verdier er i seg selv en strategi for sosiale endringer: en ny visuell orden i omgivelsene innebærer opprettelsen av et nytt makthierarki. Når økonomiske problemstillinger gjøres mottakelige for kulturelle løsninger, blir Barcodes kvantitative retorikk del av den symbolske virkeligheten i Fjordbyen, og det «unike» og «spennende» ved prosjektet, dets «variasjoner» og «gode byrom», slutter seg til resten av Bjørvikas populistiske høydepunkter: en ren kosmetikk, som skjuler en sosial orden der markedskreftene styrer. Arkitektens sosiale rolle er redusert til markedsføring; et instrument for eiendomsutviklere. Den nye økonomiens omgivelser viser seg vanligvis å være svært standardiserte. Den hyppige bruken av ord som «unikt», «spennende», «variert» og «mangfoldig» tyder på at arkitektstanden har en krevende oppgave foran seg for å kommunisere hva faget egentlig kan bidra med.

Fra «Barcode». Prosjekt for PriceWaterhouseCoopers. Arkitekt: a-lab AS. Investeringssterke aktører etablerer seg i omgivelser som framhever deres bed­riftsidentitet.  Foto: a-lab/placebo effects

Fra «Barcode». Prosjekt for PriceWaterhouseCoopers. Arkitekt: a-lab AS. Investeringssterke aktører etablerer seg i omgivelser som framhever deres bed­riftsidentitet. 

From «Barcode». Project for PriceWaterhouseCoopers. Architect: a-lab AS. Strong investors establish themselves in surroundings that emphasize their corporate identity.

Foto: a-lab/placebo effects
Operaen under bygging, april 2006. Arkitekt: Snøhetta. Med sitt ukonvensjonelle plastiske uttrykk symboliserer Operaen Norge som en innovativ og dynamisk nasjon – i en ellers konservativ byplan. Foto: sdewings

Operaen under bygging, april 2006. Arkitekt: Snøhetta. Med sitt ukonvensjonelle plastiske uttrykk symboliserer Operaen Norge som en innovativ og dynamisk nasjon – i en ellers konservativ byplan.

Oslo Opera under construction, April 2006. Architect: Snøhetta. The unconventional plastic expression makes the Opera a symbol for Norway as an innovative and dynamic nation – in an otherwise conservative urban plan.

Foto: sdewings

Byutvikling ved et epokeskifte

«Visjonen er at Bjørvika, som porten til Norges hovedstad, skal fremstå som et uttrykk for moderne norsk bykultur og identitet i byggekunst, teknologi og bærekraftig byutvikling. Den nye bydelen skal være til glede og stolthet for hele Oslos befolkning, og bevisst bidra til å beskrive byens historiske utvikling fra opprinnelse til det 21. århundre.» 

Byutviklingskomiteen

Det er vanskelig å si hva som blir konsekvensene av en så massiv omfordeling av kapital – annet enn at de blir store. Nå ville det være på sin plass å trekke fram et eksempel som kunne tas til følge i konfrontasjonen med dagens problemstillinger, men det er mulig at det ikke finnes noen eksempler. I den delen av verden det er naturlig for oss å sammenlikne oss med, har man ikke kommet lenger. I den epoken vi nå går inn i, vil planleggingen trenge andre former for samspill mellom offentlige myndigheter og økonomiske krefter enn det den har hatt tidligere. Dette er den diskusjonen vi står overfor i dag, og vi må legge et grunnlag for å ta den på et faglig nivå. Her kan man bygge på noen historiske hypoteser.

Vi går nå inn i en urbaniseringssyklus der økonomiske krefter vil styre den urbane veksten. Urban historie handler langt på vei om balansen mellom offentlig og privat eiendom. Større endringer i disse forholdene introduserer epokeskifter. Et historisk eksempel er overgangen fra gotikken til den borgerlige byen: i middelalderen var byen eid av én stor grunneier – fyrsten, kongen eller bispesetet –, og innbyggerne leide grunnen de bygde på. Det at byens borgere kommer i besittelse av grunnen markerer overgangen til et nytt bysystem, basert på en moderne kapitalistisk økonomi. Første hypotese er at den framveksten vi i dag ser av en ny maktkonstellasjon, der offentlige myndigheter ikke lenger har kontroll over byens viktigste knutepunkter, er del av et epokeskifte der byen i seg selv forandrer karakter. Planlegging foregår på andre betingelser, med nye behov og nye administrative referanser. Satt på spissen: Offentlige myndigheter er ikke lenger planleggernes viktigste oppdragsgivere. Annen hypotese er at dagens tendens til overføring av eierskap er irreversibel. Dette viser Reformasjonen et eksempel på: Staten – det vil si Kongen – annekterte alt kirkelig gods. Når Norge snart fem hundre år etter fortsatt har en Statskirke, er dette like mye et spørsmål om forvaltning som ideologi – Kirken har ikke kapasitet til å ta disse eiendommene tilbake. Tredje hypotese: det er mulig at velferdstaten var et 1900-tallsfenomen. I så tilfelle må vårt århundres velferd bygges på et nytt institusjonelt fundament.

Barcode er et nøkternt svar på dagens virkelighet. Det gjenstår riktignok å se hva som blir det endelige resultatet, men prosjektet tydeligjør hvilken prosess som er i gang. Fjordbyen har så langt manipulert opinionen med demagogiske begreper, herlighetsverdier og estetisering, og lagt til rette for en asymmetrisk verdiskapning, med stor ubalanse mellom offentlige utgifter og privat profitt. Vi bør drøfte flere grunnleggende spørsmål i den videre prosessen: Gir forhandlingsplanleggingen oss det rette tidsperspektivet, eller tvinger den inn en uønsket kortsiktighet? Persepsjon kommer etter konstruksjon, både logisk og kronologisk; bør vi bruke visjoner som planredskap? Og ikke minst, hva er egentlig den kollektive viljen?

Hovedgaten Nyland allé og «Barcode». Oversiktsplan fra konkurransen om Europas mest energieffektive næringsbygg. Fra prosjektet «Urban energy». Arkitekt: Transform. Bjørvika vil være en kombinasjon av individuelle prestisjeprosjekter og offentlige rom utformet etter 1800-tallets motiver.
 

Hovedgaten Nyland allé og «Barcode». Oversiktsplan fra konkurransen om Europas mest energieffektive næringsbygg. Fra prosjektet «Urban energy». Arkitekt: Transform. Bjørvika vil være en kombinasjon av individuelle prestisjeprosjekter og offentlige rom utformet etter 1800-tallets motiver.

The main avenue, Nyland allé and «Barcode». Site plan for the competition project «Urban energy». Architects: Transform. Bjørvika will become a combination of prestigious individual projects and urban spaces designed according to 19th century motives.

«Barcode», modell fra konkurransen. Foto: mvrdv, a-lab, dark arkitekter as

«Barcode», modell fra konkurransen.

«Barcode». Competition model.

Foto: mvrdv, a-lab, dark arkitekter as
«Barcode», bebyggelsesplan. Foto: mvrdv, a-lab, dark arkitekter as

«Barcode», bebyggelsesplan.

 «Barcode», site plan.

Foto: mvrdv, a-lab, dark arkitekter as
Referanser/litteratur

Takk til Antonio Scarponi og Dag Tvilde for avklarende samtaler.

Litteratur :

C. Alexander, Notes on the Synthesis of Form, Harvard University Press, Cambridge Massachusetts,1964.

M. Barzilay, C. Hayward & L. Lombard-Valentino, L’invention du parc: Parc de La Villette. Concours international = International competition 1982–1983, Graph-ite Editions/E.P.PV., Paris, 1984.

H. Bernoulli, Die Stadt und ihr Boden; italiensk oversettelse, La città e il suolo urbano, Antonio Villardi editore, Milano, 1951.

M. Dear, «In the City, Time Becomes Visible» i Allen J. Scott & Edward W. Soja, The City: Los Angeles and Urban Theory at the End of the Twentieth Century, University of California Press Ltd, London, 1996.

W. Maas, METACITY/DATATOWN, 010 Publishers, Rotterdam, 1999.

Plan- og bygningsetaten, Fjordby eller Havneby ? Utredning om Oslos havne- og sjøside, Oslo kommune Plan- og bygningsetaten, Oslo, 1997.

M. Roncayolo, La ville et ses territoires, Éditions Gallimard, Paris, 1997 (édition revue).

T. Seideman, Barcodes Sweep the World, www.barcod-ing.com.

Statens Vegvesen Oslo, Byutvikling i Bjørvika – Bispevika. En analyse av potensialet for verdiskaping, Statsbygg / Oslo kommune Plan- og bygningsetaten, Oslo, november 1998.

M. Tafuri, Progetto e utopia, Gius. Laterza e Figli Spa, Roma-Bari, 1973.

S. Zukin, Landscapes of Power: From Detroit to the Disney World, University of California Press Ltd, London, 1991.

www.osu.no

Fakta

Takk til Antonio Scarponi og Dag Tvilde for avklarende samtaler.

English Summary

Barcode: norms and forms in the fjordside landscape

Commentary by Marius Grønning

Over recent decades, Oslo has undergone wide-ranging transformation. The sea front has seen the most extensive changes, and over the years a number of images of the Oslo waterfront have sedimented into a vision, presented as the Fjord City. The Barcode-project, an area plan for one of the Fjord City development sites in the Bjørvika area, has been a collaboration between the Dutch firm MVRDV and Norwegian a-lab and DARK. The project has been perceived as an alternative to established planning principles, and as such can be assessed in light of the Fjord City vision of how an urban community relates to its cultural identity, its power structures and its accumulation of capital. The development of Bjørvika poses the question of how we handle the collective patrimony of a city.

The development of the Oslo seafront is a project of unprecedented scale and complexity in the history of the city, and an opportunity to experiment and learn. Paradoxically, however, new problems are still being met with outdated tools, and a strong public control only serves to facilitate intensive privatisation. Contrary to all democratic ideals, the decision making structure itself is obscured, leading to regular crises where the legitimacy of the whole planning process is drawn into question. Barcode can, therefore, be regarded both as a tool in a process of transformation, and as a cultural and aesthetic product.

The need to redevelop the Oslo harbour front after the decline of shipping and goods handling created a situation where the visions that directed the development expressed the collective aims and values of a whole society. The choice of visions as a tool is highly significant: it creates a symbolic reality that obscures what is really going on. The Fjord City vision is built on the elements of ecology, leisure and a post-industrial urban culture, that introduce a new visual order. Giving the seafront back to the population has been a main argument in deciding to fund a massive and expensive infrastructure rebuilding – whereas the actual beneficiaries of this enormous expenditure is the private companies that reap the profits of developing formerly public land. The transition from the area master plan to an architectonic level main requirement is to find a mechanism for realising the underlying contracts between public landowners and private developers. And it is the arithmetic of this process that shapes the architectural concepts. The Barcode project is the logical answer.

The Barcode project represents a numeric approach to form, where statistical data are manipulated through operative diagrams. The common denominator is development density, and the architecture is supported by a quantitative rhetoric. As a tool for analysis Barcode makes it easy to keep track of the entities of the process: the development initiatives, the planning framework, the urban materiality etc., and is more useful and stimulating than a conventional area plan. It is an effective tool for the accumulation of private capital, and as such it exposes very clearly what lies behind the emerging visual order of Fjord City.

It is difficult to predict what this massive transfer of capital will mean, but its effects are likely to be irreversible. Global society is entering a new era, which will require different forms of collaboration between public authorities and economic forces. It may be that the welfare state was a phenomenon of the 20th century. Although the final result of this planning strategy still remains to be seen, the Barcode project makes the mechanisms driving the current development very clear – it is a sober answer to the realities of today’s urban planning.

«Barcode»: Normer og former i fjordlandskapet
Marius Grønning
Marius Grønning (f. 1972), sivilarkitekt og urbanist PhD, er førsteamanuensis i by- og regionplanlegging ved Fakultet for landskap og samfunn, NMBU. Han…les mer
«Barcode»: Normer og former i fjordlandskapet
Publisert på nett 14. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.