Arkitektur for rehabilitering

Arkitektur for rehabilitering

– intervju med Christian Dahle

Arveset gård er blitt rehabilitert til boliger for personer som har dobbeltdiagnose innen rus og psykiatri. De kommer fra en røff tilværelse til et bosted som skal tåle røff behandling, men hvor de også skal kunne rehabilitere livet og bygge opp sin boevne. Arkitektur N har snakket med arkitekt Christian Dahle om oppgaven og arkitekturen.

Einar Bjarki Malmquist: Hvordan kom dette prosjektet til dere?

Christian Dahle: Vi deltok i en konkurranse om boenheter for vanskeligstilte sammen med en entreprenør, og vi vant samarbeidsavtalen. Vår tilnærming var å forsøke å lage en enhet som løser alt, så å si, og kan tilpasses forskjellige steder og tomter. Ønsket er jo å prøve å skape verdige situasjoner for de svakeste, med begrensede midler. De andre alternativene som kom inn var mest kontainerløsninger, og ingen hadde et arkitektkontor med på laget. Vårt forslag var dyrere, men til slutt fikk vi likevel oppgaven fordi det var snakk om spesielle forhold som ikke kunne løses med standardkontainere.

EBM: Hva var de store utfordringene?

CD: Området var fredet med vern fra 1998. I utgangspunktet var dette hverken en oppgave som ga anledning til å utfolde seg som arkitekt eller å tjene penger. Oppgaven var å lage et sted hvor mennesker kan prøve å finne tilbake til et liv. Det ble fort en slags kombinasjon av både det pragmatiske og det romantiske. Samtidig forsto vi at vi ikke bare kunne lage en kopi av den eksisterende bygningen, slik Byantikvaren først ønsket. Det er forskjell på en låve og ti boenheter, det var for mye volum. Spørsmålet ble: hvordan kan vi bruke hele volumet ved hjelp av små moduler? Så størrelser og moduler ble raskt et tema, det var mange pragmatiske parametere som måtte møtes, og så handlet det om å pakke det inn i en scenografi i tilknytning til tunet og omgivelsene. 

Vi har jobbet med mange prosjekter hvor form dannes ved et samspill mellom en repeterende struktur og en variasjon innenfor den; en tektonisk og strukturell tilnærming. Her begynte vi på en måte i motsatt ende, fordi den ytre formen var gitt av volumet til den eksisterende låven. Men innenfor det kunne vi likevel utforske forholdet mellom repetisjon og variasjon. Det gjelder blant annet små valg i måten åpningene behandles på, og hvordan boenheten vender ryggen mot tunet og åpner seg mot landskapet.

Låven. Fasade mot tunet. Foto: Frank Bjørnsen.
Foto: Frank Bjørnsen.

Låven. Fasade mot tunet.

The barn. Facade facing the yard.

EBM: De som skal bo her er folk som kommer fra en vanskelig livssituasjon, med diagnoser innen rus og psykiatri?

CD: Det er personer som ofte har en lav boevne, som på et vis skal prøve å finne tilbake. De skal bo i et eget hus i huset. Hver enkelt har sin egen inngangsdør og det skal oppleves som verdig. For å kunne rehabilitere livet sitt trenger de å komme i gang med det å bo, klare de enkleste daglige ritualene innenfor trygge rammer, og så gradvis møte samfunnet der ute: handle i butikken, komme hjem og lage mat, ta over utviklingen av livet sitt. 

Hver gang jeg ser på prosjektet blir jeg litt overrasket over det arketypiske huset vi har laget, helt konkret et tak over hodet. Boenheten virker veldig lukket, men den er faktisk gjennomlyst. Når du kommer inn møter du virkelig tøffe overflater, det er ikke så hjemlig, hverken i farger eller detaljer. Alle overflater er spylbare og alle rom har sluk. Toalettene er skrudd fast i gulvet og de er ikke av porselen som kan knuses, de er av stål. Dette er røffe ting som skal tåle røff behandling. 

EBM: Det får meg til å tenke på institusjoner, i sin ytterlighet fengsel og fengselsceller. Men til og med fengselsceller er laget med et omsorgsprogram; du skal helst ikke kunne skade deg og du skal ikke kunne ta livet av deg! Det er litt vanskelig å kombinere dette med en god stemning, at du skal føle deg hjemme?

“Du kjenner igjen disse hengslene på portene og de andre elementene, og det er villet at det skal være et kjent bakteppe for å bo her.”

CD: Det er riktig at rommene har nesten samme krav som til en glattcelle. Så derfor er omgivelsene veldig viktige, de blir en del av opplevelsen innenifra. Det ligger på en måte en utvidelse i endene, både i plan og snitt, som i en kikkert. Leilighetene er formet med tanke på det, at du er inne og ser ut til de fine omgivelsene. Der ute vitner detaljeringen om en annen prioritering; takrenner, taknedløp, beslag for porter, alt er på en måte arketypisk og gjenkjennelig. Du kjenner igjen disse hengslene på portene og de andre elementene, og det er villet at det skal være et kjent bakteppe for å bo her.

EBM: Har dere fått mye informasjon om bakgrunnshistoriene til de som bor her eller var programmet mer driftsorientert?

CD: Programmet var veldig driftsorientert. For å kompensere måtte vi basere oss på egne interesser og erfaringer. Vi har holdt på med en del sykehusprosjekter hvor vi har bygget på antakelsen om at arkitektur kan helbrede. Det er omdiskutert om dette har noe for seg, mest fordi folk skal så raskt gjennom behandling. Hvor mye får du da gjort med god arkitektur? Og hvilken type arkitektur fungerer?

EBM: Hva har selve gården og situasjonen betydd for dette prosjektet?

CD: Når vi jobber med en bolig for en vanlig familie, eller med et leilighetsprosjekt, diskuterer vi alltid hva som må gjøres for å knytte seg til stedlige kvaliteter. Men her fikk vi mye hjelp av stedet. Vi tenkte mye på de samme tingene som i andre prosjekter, men tomten her ga oss masse gratis slik den var.

Låven. Utsnitt av arbeidstegning, snitt gjennom yttervegg.

Låven. Utsnitt av arbeidstegning, snitt gjennom yttervegg.

The barn. Working drawing, section through external wall. 

Låven. Leilighetene åpner seg mot jordene. Foto: Nils Petter Dale.

Låven. Leilighetene åpner seg mot jordene.

The barn. The apartments have living rooms facing the fields. 

Foto: Nils Petter Dale.

EBM: Dere har fått et sted fremfor at dere har laget et sted?  

CD: Ja, vi fikk det. Vi bare fant frem til de kvalitetene som lå her. I en annen konkurranse som vi deltok i nylig, sa vi at arkitektur er som kokekunst. Råvarene finnes der. Det handler mest om å bruke riktig råvare og tilberede til riktig temperatur. Ingen av de overordnede elementene på Arveset har vi egentlig formgitt eller tegnet... Vi har satt dem sammen. Stedet har vi ikke gjort noe med, situasjonen og landskapsarkitekturen trenger bare å rehabiliteres og vedlikeholdes.

EBM: Nå tenker jeg at du er litt beskjeden... Hvis dere hadde villet være litt ”kreative” kunne dere ha lagt inn diagonale elementer i planløsningen eller hengt modulene opp i taket på låven? Da ville det vært tydeligere hva dere hadde gjort og alle ville ha sett at her har det vært en arkitekt på ferde. Det dere har gjort er beskjedent og kanskje relativt opplagt, men jeg tenker at det likevel ikke er noe mindre betydningsfullt og givende for brukerne?

CD: Det som er morsomt med dette prosjektet, og også andre prosjekter som vi lager, er at vi ser at det vi har laget tåler mye. Det er nesten ikke noen detalj som kan ødelegge for prosjektet. Det tåler en lampe som ikke er vår yndlingslampe, det gjør ingen ting. Overordnet er løsningen såpass sterk at den tåler det meste av produkter og andre valg uten å miste noe særlig. Det er en styrke. 

EBM: Noen snakker om atmosfære eller stemning i arkitekturen som noe finstemt, hvor marginene er små. I dette prosjektet virker det som om arkitekturen tåler noen variasjoner i detaljene uten at atmosfæren blir ødelagt av den grunn?

CD: En av arkitektens egenskaper er kanskje å finne mulighetene i det som er? Jeg hørte en veldig fin historie om Mozart. Han reiste mye med faren sin da han var ung, og ble eksponert for alle slags typer musikk, så han fikk en kjempekatalog av inntrykk som han brukte senere og gjorde til sin egen. På samme måte tror jeg mange arkitekter får inntrykk og erfaringer som de tar med seg og destillerer essensen av i sine egne prosjekter.

Gjennomgangen fra tunet. Foto: Roberto Di Trani.
Foto: Roberto Di Trani.

Gjennomgangen fra tunet.

The “tunnel” from the yard.

EBM: Slik du forteller om prosjektet kan det virke som om dere er litt overrasket. Hva tenker dere om det dere har laget? 

CD: Ja, vi er på en måte overrasket. For selv om vi var veldig inderlige og opptatt av prosjektet, så tenkte vi at andre prosjekter ville få større oppmerksomhet. Men dette prosjektet har en resonans utover de deltagende, oppdragsgiverne eller beboerne. Når det vises frem på konferanser sammen med andre av våre prosjekter, så er det Arveset folk vil snakke med oss om etterpå. Det ble jo også plukket ut til Arkitekturbiennalen i Venezia.

EBM: Er det noe dere tar med dere videre fra dette prosjektet? 

CD: Jeg har lyst til å gjøre det igjen og gjøre det bedre. Det ligger mer potensial her, det er på en måte litt uferdig. Da tenker jeg ikke på detaljering og slike ting. Jeg skulle gjerne undersøkt mer hvordan vi kunne ta med materialkvaliteter og taktile kvaliteter inn i huset. Hvor vi kunne utfordret normen som slike prosjekter ofte havner under. Forfølge oppgaven enda tettere opp mot behovene til den enkelte beboer. Kanskje det kan lages et prosjekt som virkelig er tilrettelagt for beboerne. Det kunne for eksempel tenkes at innsiden av boenheten på et vis kunne transformeres, slik at beboerne i større grad kunne delta med å justere boenheten slik de ønsket. I dag er det antagelig lettere enn før å få til noe slikt, det ligger i tiden å slippe beboerne inn i prosjektene. 

EBM: Som en måte å bygge boevne på? 

CD: Boevnen til de som flytter inn kan være forskjellig og de kan kanskje delta i forskjellig grad, men det ville gitt dem anledning til å være med på å bygge boevnen også. Alle mennesker har det i seg å kunne bo. Det er noe vi har utviklet over mange generasjoner, gjennom gode erfaringer. Her er det arkitekturens oppgave, selv om det er begrenset med ressurser, å gi beboerne en ryggdekning for at de skal kunne lykkes.

Einar Bjarki Malmquist

Låven. Fasade mot jordene.  Foto: Arkitekten.
Foto: Arkitekten.

Låven. Fasade mot jordene. 

The barn.

Fakta

Les arkitektens beskrivelse av Arveset gård her.

English Summary
Architecture for rehabilitation
Arveset Farm, Alna, Oslo

Interview with chief architect Christian Dahle by Einar Bjarki Malmquist

The initial project for Arveset Farm was based on a special prefabricated module, developed by C.F. Møller Architects and the developers, who won the initial project bid. All the other bids had been based on standard modules that were clearly unsuitable for the complicated brief: living space for people with severe personal and social challenges within a protected historical context.

– We have done many projects based on a repeating structure with variations, says Christian Dahle. – Here, we started in the opposite end, because the volume was given by the existing barn, and any variations had to happen within that.

– The units are meant for people who in a sense are trying to recover their ability to manage life. The simple rituals of shopping, cooking, everyday things. So these units are light and welcoming, but the detailing is tough: steel toilets, surfaces that can be hosed down.

But though the interior details may be institutional, normality is there in the exterior, says Dahle. – All the apartments look out on the old yard, where details are archetypal and speak of normality: guttering, hinges, gates. A normal backdrop for people recovering a normal life.

Christian Dahle is an architect MNAL and managing partner at C.F. Møller Norge AS.

Einar Bjarki Malmquist is an architect MNAL and editor at Arkitektur N.

Foto: Tommy Ellingsen
Einar Bjarki Malmquist
Einar Bjarki Malmquist er arkitekt MNAL og fagredaktør i Arkitektur N.
Arkitektur for rehabilitering
Publisert på nett 17. juli 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2017. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.