Akustikken i Stavanger Konserthus

Det er mange konserthusprosjekter der det har gått galt med det aller viktigste: akustikken. Lyden av det 20. århundre er lyden av eksperimentelle signalbygg og kompromissfylte flerbrukssaler, sier Magne Skålevik. Men i Stavanger konserthus kan man rolig ta plass og vente på Rachmaninov. Dette er i toppklasse.

Når det kommer til samspillet mellom akustikk og arkitektur er en konsertsal selvfølgelig noe av det mest interessante som finnes. Men hver gang et nytt konserthus står ferdig, er det ikke bare med interesse, men også en smule engstelse man nærmer seg åpenbaringen av noe som er nesten umulig å endre på i ettertid: Hvordan det låter. Bakgrunnen er ikke sjelden at et orkester har gått med en ønskedrøm om en bedre konsertsal i 30-40 år. Byggherren har kanskje arbeidet og slitt med finansieringen i over ti år. Arkitekten og rådgiverne har vært gjennom et nesten like langt svangerskap – i dette tilfellet er det ni år siden arkitektkonkurransen. Og publikum har skyhøye forventninger, skrudd opp av media og annen publisitet som naturlig følger med kulturinvesteringer i milliardklassen. Og den ansvarlige akustikeren da – mon tro om han har en enveisbillett til ytre Mongolia i baklomma? 

Stavanger konserthus. Åpnings-
konsert i flerbrukssalen. Foto:  Jon Ingemundsen
Foto: Jon Ingemundsen

Stavanger konserthus. Åpnings- konsert i flerbrukssalen.

Stavanger Concert Hall. Opening night in the multi-purpose hall.

Lyden av det 20. århundre

For det har dessverre hendt at det har gått galt. Ikke bare noen ganger. Mange ganger. På 1900-tallet gikk det galt nesten hver gang. Med ett hederlig unntak, i 1963, nemlig arkitekt Hans Sharoun og akustiker Lothar Cremers Philharmonie i Berlin. Og til og med den har sine mindre gode akustiske trekk. Med 1900-tallet menes perioden mellom den vellykkede klassiske skoesken Boston Symphony hall (1900) og skoeske-renessansen som så smått startet rundt 1990. Byggherrene, arkitektene og akustikerne må ta skyda for at det gikk galt. Byggherrene, fordi de fortsatte å bestille eksperimentelle signalbygg og kompromissfylte flerbrukssaler. Arkitektene, fordi de elsker sånne oppdrag. Akustikerne, fordi de tok på seg å rettlede arkitekter og byggherrer i geometrier og materialbruk som avvek for mye fra deres erfaringsgrunnlag, eller å gjenta det som hadde gått galt andre steder. I noen tilfeller har akustikerne unnlatt å sette foten ned, og i noen tilfeller har de sagt ifra uten å bli lyttet til. Man har ikke mer makt og mulighet enn man blir gitt av byggherren. 

Så hvorfor er jeg ikke redd på akustikkens vegne når jeg nærmer meg Stavanger Konserthus og den nye Fartein Valen-salen? Akustikeren er blant de beste, javisst, men det gjaldt også de som feilet i forrige århundre. Arkitekten er dyktig og kjenner viktigheten av god akustikk, javisst, men det samme kunne man også si om de som feilet før. 

Grunnen til at jeg rolig setter meg ned på rad 13, sete nr. 5, med nøkterne forventninger om at dette blir kjempebra, er å finne på byggherresiden. De siste 20 årene har det vokst fram en sterk bestiller-kompetanse på dette området, og en bevisst tydelighet på hva man vil ha. Byggherrene har skjønt at man ikke kan få både i pose og sekk, og hvilken risiko som følger med ulike geometrier. Her til lands har vi de siste 15 årene sett tre store musikkhus-prosjekter, Operaen, Kilden og Stavanger Konserthus, stødig styrt med solid bestiller-kompetanse. Programmene og konkurransegrunnlagene har vært så spesifikke at det vanskelig kunne gå galt. Stramme tøyler innomhus. Utformingen av selve salene har vært forhåndsdefinert i forhold til grunngeometri, høyde, lengde, bredde, volum, antall balkonger osv., og hver gang har det vært presisert at man må påregne at alt er gjenstand for revurdering når akustiker kommer inn i prosjektet. Ved å bestille en sal med 1500 seter, hvorav 500 er i parkett og resten i omkransende balkonger over hverandre, har man allerede sørget for intimitet og akustisk nærhet til utøverne på podiet. 

Dette huset

Men skal jeg ikke snart begynne å fortelle om Stavanger Konserthus og akustikken der? Faktisk er det det jeg har gjort hele tiden. For å forstå Stavangers nye konsertsal i et arkitektonisk-akustisk perspektiv, må man se den historiske bakgrunnen. Det er en historisk grunn til at man har bestilt som man har bestilt – historien om de risikofylte bestillinger. Og historien har også gjort noe med oss som skal bedømme salen. Fra å være håpefulle, skuffede og oppgitte på slutten av forrige århundre, har vi etter hvert blitt storforlangende. Nå tar man det for gitt at det skal være bra, og man lytter etter andre nyanser enn de på skalaen mellom dårlig og kjempebra. 

“Får man opplevelsen av nærhet til kilden, kan jeg høre det enkelte instrumenter der komponisten ville at jeg skulle nettopp det?”

Nå sitter akustikeren og lytter etter salens særpreg – er klangen preget av varme eller brillians? Hvilke toppkvaliteter har salen? Får man opplevelsen av nærhet til kilden, kan jeg høre det enkelte instrumenter der komponisten ville at jeg skulle nettopp det? Når alle basisbehov er tilfredsstilt, sitter vi på toppen av den akustiske behovspyramide. Og slik er det på rad 13, sete 5, i Fartein Valen. Den storforlangende får det han forlanger.

Basisbehovene

Hva er nå disse akustiske basisbehovene? Akustikere verden over har nådd en viss konsensus om hvilke perseptuelle aspekter som er kritiske, hvilke objektive parametere som beskriver de ulike aspektene, og hvilke verdier disse bør ligge innenfor. Jeg skal forsøke å gå kort gjennom disse parametrene og hvilke arkitektoniske egenskaper som styrer hver enkelt av dem. 

De fem heter Reverberans, Forsterkning, Klarhet, Akustisk Bredde og Omhylling. 

Reverberans er opplevelsen av at etterklangen i rommet binder sammen påfølgende noter til en kontinuerlig melodisk strøm, og tilfører harmoni i hver stemme ved at noter i ulikt toneleie klinger delvis sammen. For mye reverberans blir grøtete. Blir det for lite, mister man flyten, og det harmoniske aspektet i melodien reduseres. I Fartein Valen besørges reverberansen med skoeskeformen, lite stigning i parkett, stor salshøyde i forhold til bredde, og et volum som er varierbart opp til 15 kubikkmeter per publikummer. Høyden er varierbar fra 17-21 meter med et 175 tonn tungt hev- og senkbart lokk over salen. Det er 17 meter mellom sidebalkongene, og 25 meter mellom sideveggene. Til sammenligning ble reverberansen i mange saler på 1900-tallet ødelagt av vifteform, innoverlenende vegger, lav himling og andre velmente bestrebelser på å styre alle lydrefleksjoner fra taket rett ned i publikumsflaten – der lyden nådeløst ble slukt. Man hadde ikke erkjent forskjellen på taleakustikk og musikkakustikk. 

Stavanger konserthus. Orkestersalens fokuserte kravspesifikasjon og kompromissløse akustikk gir en klar arkitektur. Foto:  Jiri Havran
Foto: Jiri Havran

Stavanger konserthus. Orkestersalens fokuserte kravspesifikasjon og kompromissløse akustikk gir en klar arkitektur.

Stavanger Concert Hall. Main acoustic hall.

Forsterkning gjør at sangen og musikken høres sterkere ut enn de ville gjort i friluft. Blir det for lite forsterkning mister man det dynamiske spennet. Man går glipp av storheten i fortissimo, og pianissimo høres ikke. Blir det for mye forsterkning får man vondt i ørene, musikerne vegrer seg, man mister dynamikken i begge ender og alt går galt. Antall seter avgjør forsterkningen, og Fartein Valen har 1500 seter, tilsvarende den bejublede Musikvereinsaal i Wien. 

Klarhet er et balanseparameter som beskriver forholdet mellom detaljene i musikken (artikulasjon, de enkelte noter og stemmer osv.) og den sammensmeltede klangen som er summen av detaljene. I den fjerneste halvdel av salen vil Klarhet og Reverberans være motsatte sider av samme aspekt, mens man nærmere podiet kan oppleve større klarhet samtidig som reverberansen blir uendret eller større. I Fartein Valen er det jevnt over høyere klarhet enn i klassiske skoeskesaler, på grunn av kortere avstander mellom setene og podiet. 

Akustisk Bredde beskriver i hvilken grad lydkilden (sangerne, musikkinstrumentene) oppleves bredere enn den er. Fenomenet inntreffer gjerne fra og med messoforte og oppover, og i gode saler kan opplevd bredde øke under crescendi. Dette aspektet skapes av lydrefleksjoner fra sidene, og krever i praksis at avstanden mellom sideveggene ikke er for stor. I Fartein Valen sørger skoeskeformen for dette. Under de svevende sidebalkongene er det skjørt i bakkant. Dermed gjenskapes det hjørnet som naturlig dannes der undersiden av en balkong møter veggen i en klassisk skoeskesal. Siden lyden slipper lett gjennom mellom de stablede sidebalkongene, vil en god porsjon lateral refleksjon også komme fra salens sidevegger noen meter utenfor. Det kan virke som et heldig grep at tidlige refleksjoner fra sidene på denne måten kommer i to mindre porsjoner i stedet for én kraftig porsjon. Akustisk Bredde er viktig for opplevelsen av musikkens storhet, jfr. Forsterkning over. 

Omhylling er opplevelsen av å befinne seg midt inne i musikkens etterklang, og den besørges ved å tillate lydrefleksjoner å ankomme tilhøreren fra alle kanter. I Fartein Valen er omhyllingen så god som det overhodet er mulig i skoeskeformatet, siden volumet utenfor de svevende balkongene sørger for at man helt faktisk er omgitt av et sammenhengende klangvolum. Omhylling er det romlige aspektet ved etterklang, som gir en opplevelse av at musikken kommer forfra og ebber ut bak oss. 

I tillegg til de fem basisparametrene nevnt over, har man blitt oppmerksom på at opplevd akustisk nærhet til kilden og lavfrekvensrespons (lettspilthet i bassen) er viktig. Det siste krever at alle materialer er tunge og med bortimot lufttette sammenføyninger, og de synlige trekledningene i Fartein Valen har en flatevekt som varierer mellom 30 og 50 kg. En liten godbit skjuler seg bak spilepanelet i fondveggen bak orkesteret, en liten hemmelighet oss akustikere imellom – forskjellen mellom god lyd og Hi-Fi. 

Stavanger konserthus. Åpningskonsert i orkestersalen. Foto:  Jon Ingemundsen
Foto: Jon Ingemundsen

Stavanger konserthus. Åpningskonsert i orkestersalen.

Stavanger Concert Hall. Opening night in the acoustic hall.

Men friheten?

Finnes det noe som helst spillerom for arkitekt og akustiker når byggherrens bestilling foreligger med så stramme tøyler og spesifikke krav? Javisst, men spillerommet er hevet til et høyere nivå. I stedet for at mulighetene ligger i spennet mellom godt og dårlig, ligger mulighetene i å gi en ypperlig sal et akustisk og arkitektonisk særpreg innenfor det slingringsmonnet den akustiske kravspesifikasjonen gir. Det å arbeide med skoeskeformen, som i motsetning til vifteformen ikke er i direkte konflikt med den akustiske kravspesifikasjonen, frigjør kreativitet. Som i kunsten – mulighetene henger uløselig sammen med begrensningene. Ved tidlig å ta det valget at salen skal ha en kompromissløs akustikk for symfoniorkester og klassisk repertoar, for eksempel, slipper man en sprikende kravspesifikasjon som drar i alle retninger. Akustikeren og arkitekten for Stavanger konserthus forteller meg at de har hatt et fruktbart samarbeid, der ideene har trukket i samme retning, eksempelvis ved at de avrundede formene i salen fungerer både akustisk og arkitektonisk. 

Konsert!

Orkesteret er på plattformen. Oboen gir kammertonen og alle intonerer og stemmer i tur og orden. Den spesielle kvart- og kvintharmonikken som oppstår når fire løse strenger klinger samtidig i rommet – kanskje den mest framførte musikken i verden, og noe av det vakreste. Spenningen stiger. Inn døra kommer en person i sort og hvitt og alle klapper. Men så stopper hun ved mikrofonstativet. Å, det er kveldens konferansier! Nei – hun skulle bare skru på mikrofonen og gå tilbake til teknikerrommet sitt! Alle bryter ut i latter, som en lettelsens forløsning blant tilhørerne, høytidsstemt ved synet av orgelpipene som rager helt opp i de lydspredende corian-skyene, høyt over podiet. 

“Allerede fra de første taktene av Edward Griegs Hyldningsmarsj slår det meg: Denne salen har dyp og god varme.”

Allerede fra de første taktene av Edward Griegs Hyldningsmarsj slår det meg: Denne salen har dyp og god varme. Brilliansen er ikke av den skingrende sorten. Og de vanskelige hornene? Velkontrollerte. 

Under Rachmaninovs pianokonsert nr. 3 overdøver orkesteret av og til flygelet. St Petersburg State Symphony Orchestra hadde trolig hatt lite tid til lydsjekk etter sen ankomst. Pianisten ga en soloversjon av Dovregubbens Hall som ekstranummer, hvor vi fikk bekreftet at fravær av ekko aldri kan vurderes for høyt. 

- Og akustikken er fantastisk, sier dirigenten etter siste sats av Tsjajkovskijs fjerde symfoni. Da er vi i mål. Vi gratulerer byggherre, arkitekt og akustiker. Nå kan vi i Norge notere oss for tre musikkhus på rad med akustikk i internasjonal toppklasse – Operaen, Kilden og Stavanger Konserthus. Det gir mersmak, tenker jeg her jeg sitter, klar for ekstranummeret, Pas de Deux fra Tsjajkovskijs Opus 71.

English Summary

Stavanger Concert Hall – Acoustics

Appraisal by Magne Skålevik

A concert hall is, of course, the epitome of the interplay of architecture and acoustics. So the expectations, and the trepidation, at the opening of a new concert hall are considerable. There are, unfortunately, a number of instances where the architects’ and clients’ desire for architectonic experimentation or “multi-purpose” functionality has compromised or even squandered the acoustic potential completely, and, as it were, deadened the sound of most of the 20th century.

But in the case of Stavanger’s new venue, acoustician Magne Skålevik calmly takes his seat on row 13 for the opening performance. In this case, he says, his trust rests easily with the client: a strong an competent client has put acoustic excellence at the very forefront right from the beginning, and kept their high aims unwaveringly in sight throughout design and construction.

Skålevik offers a thorough analysis of all the aspects of the sound of this concert hall, and concludes that not only does this space function well on all major counts, it also has that rare quality that only fine instruments offer: character. Deep and warm, but rendering the different instruments with clarity, even brilliance. A room of the highest international class. Congratulations all around!

Akustikken i Stavanger Konserthus
Magne Skålevik
Magne Skålevik er Seniorråd-giver Akustikk, Brekke&Strand
Akustikken i Stavanger Konserthus
Publisert på nett 17. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.